Fra rent til nyvasket - SIFO

200
Fra rent til nyvasket
disse kravene, nettopp som krav, noe utvendig og kanskje også unødvendig.
Men mer enn å tolke dette som en selvmotsigelse, kan det forstås som et godt
uttrykk for den dobbeltheten som preger normer av denne typen. De er både
utenfra og innenfra, fordi vi er en del av den kulturen vi også innimellom kan
gi en mer distansert og kanskje også kritisk beskrivelse av.
Vi så at denne kvinnen trakk fram vask som en måte å sikre sinnets
helse, eller «psykisk viktig» som hun uttrykte det. Det psykiske aspektet vil
være en følge av usikkerheten urene klær kan føre med seg. Dermed er det
også klart at vi i perioder med psykisk ubalanse vil kunne være særlig følsomme
ovenfor denne typen usikkerhet.
Den eneste av NEG- informantene som har valgt å skrive om generasjonskonflikter
knyttet til vask ut i fra de unges posisjon, er den yngste av
kvinnene. Hun forteller at hun vasket veldig mye klær i en periode.
Før var jeg opptatt av at det skulle være rent tøy hele tiden. Angst for svettelukt.
Men da fikk jeg heller vaske tøyet selv! Og da firte jeg på kravene for klesvask er
kjedelig. (NEG190k80)
Hun skriver ikke noe om hvordan det gikk med angsten. Men trolig må den ha
blitt mindre også. Den yngste av mennene skriver også om mye klesvask i
«perioder med usikkerhet» (NEG190m63).
Den unge kvinnens fortelling får meg til å tenke at det kanskje
ikke er underlig at ungdom i den perioden kroppen endres fra å ha lite,
eller i alle fall en sosialt akseptabel lukt, til å få en lukt som er utilgivelig,
kan ha ønsket hyppige klesskift. Etter hvert vil trolig den nye kroppen,
og den nye lukten bli mindre angstfylt. Dette tema ligger på grensen
til hva jeg både har materiale om, og kanskje ikke minst faglig bakgrunn
til å behandle.
De andre
De sitatene vi til nå har sett på er skrevet med utgangspunkt i hvordan informantene
formulerer det å bli sett, luktet og snakket om av de andre. Men i en
sosial situasjon er vi ikke bare den som blir sett, men også den som ser. Vi
skal nå se på hvordan normene rundt renslighet formuleres med utgangspunkt
i de andre.
«Flekker på klær er det verste jeg ser» (NEG190k38g), sier en av
kvinnene. Igjen blir jeg slått av styrken i uttrykket. Det verste, mener hun
virkelig det? Med denne setningen er det klart at hun ikke bare fremstår som
en som må tilpasse seg de gjeldende normene, men også en som aktivt er med
på å opprettholde dem. Hun er en som ser de andre.