Tradisjonsmat - SIFO

Tradisjonsmat – de faglige diskursene 25
ritualer, kollektive vaner og konvensjoner, har kulturhistorikere fulgt opp for å vise hvordan
kulturelle særpreg vi ofte tar for gitt, som evigvarende institusjoner og definitoriske egenskaper
ved for eksempel nasjoner, nasjonaliteter og lokalsamfunn, ofte kan vise seg å være
overraskende nye. I disse studiene har en kunnet vise hvordan spesielle institusjoner, tradisjoner
og konvensjoner vant fram gjennom kulturelle diskurser og sosial og politisk kamp.
Ofte skjedde dette på bekostning av alternativer som senere har blitt glemt, blitt gjort irrelevante
eller illegitime.
Slik har kulturhistorikerne vist oss hvordan kulturen ofte blir avpolitisert og gjort om til noe
som ”alltid har vært der”. Den franske lingvisten og kulturforskeren Roland Barthes kaller dette
”naturliggjøringen” av kulturen. I sin bok Mytologier, legger han vekt på den ideologiske
undertrykkingen som ligger i dette. 18 Med det naturliggjøres blant annet makt og dominansforhold.
Mao. bak de tradisjonelle matrettene som kan kalles norske spesialiteter skjuler det
seg gjerne en "betydning" med politisk eller økonomisk opphav.
På matområdet er det mange eksempler på slik naturliggjøring, der tradisjonenes tilblivelse i
sosiale og politiske konflikter for lengst er glemt bort. For eksempel, de fleste nordmenn tenker
på matpakke med melk som formiddagsmat, som typiske norske mattradisjoner. Men,
melk og matpakke til lunsj, var et resultat av lange politiske diskusjoner rundt helse, hygiene
og ernæring og var likeledes et resultat av datidens landbrukspolitikk. 19 Tilsvarende er den
hyppige bruken av oppmalt kjøttdeig et resultat av prispolitikken på kjøtt og dermed indirekte
knyttet til grunnstrukturen i norsk landbrukspolitikk etter krigen. 20
I ”Tradisjon og fortelling” legger A. Eriksen og T. Selberg også vekt på at tradisjon er ”et ord
vi møter i hverdagen også her har ordet mange og ofte motstridende betydninger […] I dagligtalen
er tradisjon enten noe fint og gammelt eller noe støvete og gammelt.” 21 I tråd med
dette skiller Handler og Linnekin 22 mellom en folkelig og en vitenskapelig tradisjonsforståelse.
Mens den folkelige betydningen, som de kaller for ”commonsense”, minner oss om at tradisjon
er innarbeidet praksis og overleveringer, peker den vitenskapelige forståelsen nettopp
på denne konstruerte dimensjonen. Slik sett referer bruken av begrepet både til en statisk
tilstand og til en dynamisk prosess, til gjendanning av mønstre og til sosiale endring. Likevel
skriver de at ”tradisjon er en modell fra fortiden som ikke kan skilles fra dagens fortolkning”, 23
og spesifiserer at ”tradisjonelt er ikke en objektiv egenskap knyttet til et fenomen, men en
tilordnet mening” 24 som er dannet i nåtid. J. Pouillon oppsummerte dette slik: ”En tradisjon
defineres ved å se fra nåtid til fortid, og ikke motsatt.” 25
Ved å referere til folkesagn og eventyr, fokuserer A. Eriksen og T. Selberg på spenningen
mellom stabilitet og forandring. 26 Stabiliteten er en sentral del av tradisjonsbegrepet, fordi i
muntlig overføring er det nettopp det stabile som har vært med å definere det tradisjonelle.
Samtidig er forandringen like viktig og viser til lokale tilpasninger og interesser.
Slik sett er det nåtidens aktører som er aktive fortolkere og omfortolkere, og de tar tradisjonen
i bruk i fornyelsen av samfunnet. I hans bok om tradisjon og dets forandring, begrenser
G. Lenclud tradisjon som en arv av fortiden i nåtiden. 27 G. Balandier skriver i den sammenheng
at ”Det er i tradisjonsendringer man ser utviklingen i det sosiale maskineriet” og at ”tradisjonen
fungerer som en teknikk til å integrere forandringen”. 28 Slik sett blir ikke tradisjon og
18
Blant annet i denne setningen: Det smertet meg å se hvordan det i den aktuelle debatt stadig skjedde en sammenblanding
av natur og historie og jeg ville gjenvinne, i den dekorative fremstillingen av det selvsagte, det ideologiske
overgrep som etter min mening finnes skjult der. Barthes 1957, p.9 (oversettelse fra Christine Amadou).
19
Lyngø 2000, Døving 2000
20
Jacobsen 2001
21
Eriksen A. og Selberg T. 2006, s.215
22
Handler R. Linnekin J. 1984. Tradition, genuine or spurious. p.273
23
p. 276 ”Tradition is a model of the past and is inseparable from the interpretation of tradition in the present.” - vår
oversettelse
24
p.286 ”Traditional is not an objective property of phenomena but an assigned meaning.” - vår oversettelse
25
« Pour définir une tradition, il faut aller du présent au passé, et non l’inverse » - vår oversettelse- Pouillon, 1975, p.
160. sitert i Bérard et Marchenay 2006
26
Eriksen A. og Selberg T. 2006, kapittel 10
27
G. Lenclud 1987, p.111.
28
Balandier 1985 -vår oversettelse