PortrettetHer er Anne to år, bildeter tatt utenfor besteforeldreneshus i Kvitseid iTelemark.Anne Lindboe og broren,Olav Snildal, har tatt på segsin fineste stas for å bliforeviget hos fotografen.jeg ikke trodde jeg skulle få. Nå som jeg har blittbarneombud, har jeg fått seks år til å utgjøre enforskjell for barn. Det må jo være drømmejobben.Som barnelege har hun møtt mange barn som harhatt det vondt. Hun har obdusert barn mishandlettil døde, undersøkt barn utsatt for overgrep frasine nærmeste, og hørt beretninger fra barn somhar opplevd ting ingen skulle behøve å oppleve.Lindboe har blant annet jobbet ved Barnehuset iOslo. Dit kommer barn som er ofre i saker underetterforskning.– Det gjorde <strong>no</strong>e med meg å se på nært hold atbarn lider på grunn av overgrep. Som lege kunnejeg hjelpe der og da, men jeg kunne ikke gjøre <strong>no</strong>emed systemet, med rammebetingelsene og med atbarn ofte blir salderingsposter når budsjettene skallegges. Det kan jeg nå, sier hun.Anne Lindboe har supplert stortingsmeldinge<strong>no</strong>m vold i nære relasjoner med kunnskap og erfaringerfra eget kompetanseområde.Blant annet anbefaler barneombudet at informasjo<strong>no</strong>m vold og seksuelle overgrep bør inn irammeplanen for barnehager og i læreplanen forde første årene på barneskolen.– Barn bør få kunnskap om hvordan de skalsette grenser, og læres opp til hvordan de kanhandle om de kommer ut for krenkende episoder.I <strong>no</strong>en saker har overgriperen vært læreren.– Læreren er ikke den største trusselen, menhvis barn er opplært til å si ifra, vil det gjøre detvanskeligere for alle overgripere, sier barneombudet.Tidligere har det kommet frem at barnehageneer de dårligste til å varsle barnevernet ved mistankeom overgrep.– Alle er for dårlige til å si ifra. Selvfølgelig harde som jobber med barn en plikt til å varsle. Mantrenger ikke ha en konkret episode å vise til. Fårman en dårlig magefølelse, er det ofte en grunn. Siifra, oppfordrer Anne Lindboe.De ellers så blide øynene skifter uttrykk når hunsnakker om barn som har det vondt.Selv har hun stått med sitt tredje barn i mage<strong>no</strong>g obdusert små, døde babyer. I tre år var Anne iet forskerteam som undersøkte hjernen på dissesmå i søken etter svar på hvorfor <strong>no</strong>en babyer dørmens de sover.– Veldig spesielt. Selv om jeg vet at babyer veldigsjelden dør i krybbedød, våket jeg litt mer overLykke enn de andre to, innrømmer trebarnsmoren.Anne Lindboe satte forskningen på vent for åbegynne i drømmejobben.– Denne jobben dukker opp bare hvert sjette år,så det var et enkelt valg, forteller Lindboe.Hun måtte blant annet gjen<strong>no</strong>m en intervjurundemed et barnepanel.– Moro, de stilte gode spørsmål og var veldigopptatt av om jeg hadde <strong>no</strong>k medieerfaring til åtakle jobben. Det var ingen barnehage å bli grilletav en gjeng med barn som var opptatt av at allebarn skal ha det godt, og bli sett og hørt, fortellerhun.Anne Lindboes perlende latter fyller lokalet.VellykkethetÅ lykkes på skole og i arbeid er en viktig faktor isamfunnet. Mange voksne bærer med seg historier«Privatskoler vilkunne føre tilsegregering ogikke inkludering»om overgrep og mobbing, historier som har førttil varige mén.– Barneombudet har en visjon om nulltoleransefor mobbing. Det kan kanskje virke utopisk, mendet er det jeg jobber for. Vi sendte en sjekklistetil alle landets rektorer, slik at de selv kunne sehva de kunne gjøre for å forebygge mobbing på sinskole. Vi har fått gode tilbakemeldinger. I tilleggskal de som utsettes for mobbing, også imøteses.Tall fra <strong>Utdanning</strong>sdirektoratets elevundersøkelsefra i fjor viser at over 40.000 utsettes formobbing i dag. Som barneombud har Anne Lindboeblant annet tatt opp både asylbarna og rombarnastilværelse.– Alle barn er mitt ansvar, med eller uten tilhørighettil landet. Jeg har blant annet gått inn forat asylbarn skal ha et pedagogisk tilbud. De er jobarn, det er her de har sin barndom, de skal ikkeha et dårligere tilbud enn andre barn i dette landet.Skole og et pedagogisk tilbud er viktig, kanskjespesielt for disse barna, sier kvinnen, som selv eroppvokst med to lærerforeldre.Sine første barnesteg trådte Anne i Eidsberg iØstfold, før familien flyttet til Re i Vestfold.– Vi var en familie på det jevne.Annes far var glad i å ta med henne og brorenpå terrengløp. Hele familien pleide å gå fra hyttetil hytte i fjellet. Anne spilte pia<strong>no</strong>, og hun begynteå synge i kor da hun var ni år, forteller mammaentil barneombudet.Til tross for meget gode karakterer kom ikkeAnne inn på drømmestudiet medisin etter endtvideregående utdanning. Den gang var det ingenegen kvote for de som kom direkte fra videregåendeskole, snittet var over 6.– Faren min pugget med meg. Det var en av fordelenemed å ha lærerforeldre. Lege var det enestejeg hadde lyst til å bli, for jeg hadde en stor fasinasjonfor kroppen, forteller Anne.30 | <strong>Utdanning</strong> nr. 4/22. februar <strong>2013</strong>
Anne sammen med sinførstefødte Maya, som idag er ti år gammel.Hun tok ett år i Frankrike for å studere og høstepoeng før hun gikk løs på medisinstudiene.At alle barn skal ha de samme mulighetene, er<strong>no</strong>e de fleste mener. Også barneombudet.– Vi må være varsomme med å etablere privatskolerhvor vi ikke har god <strong>no</strong>k oversikt overkunnskapsformidlingen. Alle barn trenger en fellesarena hvor de først og fremst er barn. Jeg erredd barn i lukkede trossamfunn vil miste en viktigfriarena hvis de bare skal gå på skole med barnfra samme bakgrunn.– For mange av disse er skolen den eneste kontaktenmed samfunnet rundt. Privatskoler vilkunne føre til segregering og ikke inkludering.Vi må være varsomme slik at voksnes rettigheterikke går på bekostning av barns rettigheter. Barnskal kunne skape sin egen identitet, poengtererkvinnen.Sin egen lykkes smedKristine Horn har kjent Anne Lindboe helt sidenungdomsskolen. De har blant annet bodd sammenunder studietiden og gått i kor sammen.– Hun har alltid vært skravlete og livat, engasjertog veldig sosial. Anne er en flott dame som jeg seraltfor sjelden. Vi er begge travle småbarnsforeldre.Men det er bare å ta opp telefonen. Hvis det er <strong>no</strong>e,stiller hun opp, sier Horn.Horn har lite sladder å komme med. En ogannen uskyldig haiketur for å spare togbilletter,er det eneste hun har i ermet.– Vi kunne være litt vimsete – jeg kan ikkekomme på <strong>no</strong>e verre enn at vi låste oss ute engang. Ikke særlig mye å skryte av, sier venninnen.– Det har av og til fristet å ringe og spørre Anneom råd når man har syke barn og er engstelig, menjeg ringer bare hvis det er alvorlig. Hun er venninnenmin og skal ikke plages i tide og utide, sierHorn.Hun er ikke overrasket over at den målbevisstevenninnen har blitt barneombud.Anne på sin side skulle gjerne hatt mer tid medvenninnen.– Med en jobb som denne har jeg lite tid tilvenner og fritidsinteresser, jeg skulle ønske at jeghadde mer tid til dem, og å trene, sier hun, menhvisker så at det med trening ikke er så viktig.Anne Lindboes mor har beskrevet en kvinnesom alltid vet hva hun vil, at hun er flink med ord,aldri klager og er tydelig på at man må legge neden innsats for å få resultater.– Hun ligner veldig på faren sin, sier Kristi.Annes mor er enke og pensjonert lærer. Annesfar var realfagslærer på videregående skole.– Jeg hadde faren min i ett fag på videregående,timeplanen gikk ikke opp uten det. Han rettet ikkeprøvene mine, men det var litt merkelig, fortellerAnne.Etter farens død har hun fått høre mange fortellingerom at han var en lærer som brydde seg omhvordan elevene hadde det.– Én gang slo en elev faren min. Han tok medseg denne eleven, og spurte hvorfor. Da ble hanfortalt en vond historie. Faren min ga blant annetgutten penger til å gå på ki<strong>no</strong>, minnes Anne.– Mange lærere har muligheten til å se barnet.Den viktigste jobben lærere har, er å lære bort,men de kan også se når <strong>no</strong>e er galt, som når eleverforandrer adferd eller trekker seg inn i seg selv.Det er viktig at lærere har andre ansvarspersonerde kan henvende seg til når de opplever eleversom sliter på en eller annen måte, sier ombudetfor Norges barn.– Klarer jeg å utgjøre en forskjell for barn i dettelandet i løpet av min åremålsperiode, i tillegg tilå beholde et godt familieliv, vil jeg føle at jeg harlykkes.Barneombud AnneLindboe har i løpet av detførste halve året i stillingenvent seg til å poserefor fotografen.Spørsmåletjeg gjerneville blitt stiltDere har stilt alle despørsmålene jeg villebli stilt.31 | <strong>Utdanning</strong> nr. 4/22. februar <strong>2013</strong>