Vekslende kår i unge år

Hjelpeekspedisjoner er sendt ut, deriblant Roald Amund-
sen, som nå har vært borte i tre dager uten å gi livstegn
fra seg. Så nå må man vel sende hjelpestyrker til ham
også. Avisene verden over inneholder daglig fyldige artik-
ler om tragedien. Jeg får visst bare nøye meg med å
klippe ut overskriftene og arkivere dem.
Sammen med disse arkivsakene finner jeg også en
kommentar til den tragiske begivenheten, et slags d.ict
som jeg ga meg i kast med, og som jeg her tar med, ;elv
om jeg vel helst burde la være.
SOS
«Save our souls! Vi forgår her på iskalde sletter!))
Det er italieneren: «Kom, men vær snar!»
Straks er noen parat. Sine vinger de letter,
luftens nye maskiner, - mot polen de drar - -
- - for å søke å hjelpe en broder i nøden,
generalen Nobile! Men de øvrige menn,
som var med og som ligger og kjemper med døden?
Mindre viktig om noen av dem blir igjen.
Nei, for navnene deres er lite berømte.
De er mer lik arbeiderne i en fabrikk.
Og arbeiderne er og forblir de forsømte.
Det er sjefen som æres. Ja, verden er slik!
JONSOKFEST I KOLONIHAGEN
De to siste årene har det vært regnvær denne kvelden,
men i år kan en nesten si at været var utmerket. Mor,
tante, Sigurd og jeg startet festen om ettermiddagen i
vårt nye lysthus, der vi inntok et måltid og hadde det
riktig koselig. Ved mørkets frambrudd gikk Sigurd og
jeg opp til danseplassen. Bålet - som besto av ni delvis
halvfylte tjæretønner - ble tent i 22,30 tiden. Til vår
overraskelse kom Niels, og vi tre lyttet, i likhet med det