Vekslende kår i unge år

UTENLANDSK TURIST I STAVANGER
Ved Klosterstatuen utenfor Jernbanestasjonen traff jeg i
kveld en herre med briller. Idet han pekte på postkonto-
ret ved Breiavatnet spurte han på engelsk hva slags hus
det monne være. Det var tydelig nok en utenlandsk
turist. Min praksis i konversasjon med fremmedspråk-
lige personer var heller skral, men jeg ga et korrekt svar.
«Oh, oh, the postoffice,)) svarte turisten smilende.
((Schønes Gebaude,)) la han til på tysk, fordi jeg visst
hadde antydet at jeg muligens kom til å mikse de to
språkene i en eventuell samtale. Om bygningen nylig var
oppført? «Nein,» svarte jeg. ((Twenthy years old, I beli-
ve.» Hadde nemlig rede på at byggverket var på min
egen alder. «Oh, twenthy,)) gjentok turisten. Etter en
pause fant jeg på å peke på nabohuset og fortalte at det
var ((Kongsgård scool, oder Schule)). Det var sikkert en
interessant opplysning. Også «The Catedral)) - Domkir-
ken ble tatt med i orienteringen. ((Danke sehr)), sa den
fremmede, som - før han tok avskjed med «guiden»
pekte på Breiavannet og sa med varme i stemmen: «Sehr
schøn, sehr schøn!)) Det var det!
GUDS TJENER
Her om dagen var det en ung gutt som stilte eg opp vis a
vis huset vårt i bakken og stemte i en religiøs sang, mens
han akkompagnerte seg selv på en gitar. Noen unger var
tilhørere. Det forekom meg at han kunne preke sju
ganger sytti bedre enn nittini prester og predikanter
tilsammen. En annen troskyldig mann jeg vet om er
også ubevisst en Guds tjener. Han er pasient på en
pleieheim, har kaniner som han strever med å skaffe mat
til. Hvorfor kan slike personer gjøre sin «innsats» for
Guds sak? Jo, fordi de er uvitende om det selv. De har
ikke, som prestene, lønn for det, de er uten verdighet,
uten tro på sin egen fortreffelighet - de er bare seg selv,