Vekslende kår i unge år

hele samfunnet, på alt - - Jeg har gått langs Strandkaien
i Stavanger ved nattetider med tårer i øynene, kjempet
med Gud - og fått trast. Vannet har ligget mørkt og
uhyggelig nedenunder meg, og det har da ikke vcert
særlig vanskelig for meg å sette meg inn i de ulykkelige
menneskers situasjon, som har falt for fristelsen til å
velge en så desperat handling som å la sjsen ta dem i sin
favn og derved bli befridd for sine byrder. Vi må i hvert
fall ikke dsmme dem - og slett ikke for «feighet». Jeg
har gått forbi trapper, likeledes sent på kvelden, og sett
uskyldige katter ligge der og halvsove. Jeg har klappet
dem, talt til dem, og grått. Gud, var jeg bare en katt! Å,
hvor de har følt seg tilfreds når jeg har strøket dem
langs skinnpelsen, hvor de har «malt og smilt)). Mennes-
kene legger seg i sine myke senger, kattene sender de ut i
nattekulden. Dog, hvem er lykkeligst? Om mulig, katte-
ne! De vet ikke noe om morgendagen, tenker ikke så
langt engang. Jeg har følt meg skamfull, der jeg har stått
i bøyd stilling og klappet dyrene. Var jeg bare noenlun-
ne så god som en katt! Men jeg er bare et menneske -
-
Jeg kan stundom være fristet til å miste tilliten til alt
og alle - unntatt til Gud, skjønt også han kan nøle. Men
kanskje kan endog motgangen og alle skuffelsene i det
lange løp være til mitt eget beste, om jeg i øyeblikket
ikke er i stand til å fatte det. Finner jeg ikke noen
«lykke», slik det er vanlig å fabulere om, går det kan
hende an å innbille meg at jeg i det minste - før eller
siden - kan få utrette noe til gagn for min egen by og
mitt fedreland, bli en nyttig samfunnsborger, som etterlater
seg gode og varige spor - - Ha!
Hvor jeg får lov å gjøre noe gratis, er jeg så glad.
Menneskene tåler ikke å stå ledige på torget. Under en
h~yst nødvendig reparasjon av taket på det gamle bondehuset
vi bor i, var jeg en meget flittig medhjelper for