Vekslende kår i unge år

for. Vareudvalge' va' forresten svert begrensa. Der va
spigra opp tri hydler på veggen, men der va' kje så moje
snob oppi di eskene så sto oppstilt der, jedna bare ei eska
me' någen småe sokkerlader oppi, di dyraste te 25 ore,
någen andre me' toffar, sniglar, slikkepinnar og «knekk»
(kremmarhus me' størkna sirup oppi).))
Nei, stakkars mam' Kokki og venninnen hennes, de
hadde nok ikke mye å rutte med, når kundekretsen
hovedsakelig besto av småunger med to-øringer i bukse-
lommene, og fotballentusiaster i tenårene, uten inntekter.
Ingen takket vel heller de gamle kjellerkvinnene fordi de
holdt «åpent hus» for områdets oppvoksende slekt, som
for det meste gikk for «lut og kaldt vann» i de meget
vanskelige årene mellom de to store verdenskrigene.
Selv var jeg neppe noensinne inne i den kjelleren, der
takhøyden, som nevnt, var så liten at jeg nok i så fall
måtte ha stått med krum rygg. De gangene jeg hilste på
de to nabokvinnene, var når de en sjelden gang viste seg
i porten som førte ut til Bokkersmauet, like ved siden av
vår gatedor. Mitt inntrykk var at Lava hadde et lyst
humor. En vinterdag møtte jeg henne idet hun holdt på
med å måke vekk snoen foran porten. Jeg kom til å si til
henne: «Det er fælt med all denne snoen, den rett og
slett LAVA rier!)) Hun godtok den uskyldige blodmen og
vi lo riktig hjertelig, begge to.
Av de nærmeste naboene gjenstår omtalen av en viktig
person, nemlig Rakel Hansen i Pedersgaten 56, men
henne skal jeg komme tilbake til på et senere tidspunkt.
SYKKELTUR TIL SIRDALEN
Som nevnt på sidene 198 og 21 5 i Bind I stiftet vi i 1925
en såkalt syklende «turistpatrulje» (også benevnt som
c