Vekslende kår i unge år

MANGE FOLK PÅ VISITT I MALDELIEN
Søndag 2217, etter middag, spaserte Berthold og jeg ut
til Asche Moe. Når vi ser bort fra nordenvinden, var
været ganske bra.
Moe satte seg sammen med oss i en lun solkrok og
pratet. Dessuten spanderte han te på oss. «Jeg vet at du
er en sukkergris, Gottfred, men jeg har unnlatt å ta
sukker til deg likevel.)) ((Kanskje fordi De vil søke å
avvende meg fra bruken,)) svarte jeg. ((Delvis derfor, og
delvis fordi vi dermed sparte sukkeret og bryderiet.)) Det
endte derfor med at jeg ble nødt til å drikke tre - siger
og skriver tre - kopper. Heldigvis hadde jeg tatt med
meg et par smørbrød i lommen, slik at den beske tesma-
ken ble døyvet en del. Men hver gang jeg var glad for at
koppen var oppdrukket, kom Moe med kannen og fylte
i en ny. Det nyttet ikke å protestere, for han åpnet bare
på lokket og sa: «Se her, der er mer enn nok!»
Berthold gjemte vekk sin kopp, så han slapp å drikke
mer enn den ene, det vil si, i et ubevoktet øyeblikk fylte
Moe i en ny, det var tydelig at han hadde moro, for ikke
å si nytelse, av å proppe oss med sin personlige yndlings-
drikk. Da det var tydelig at Berthold ikke delte vertens
smak, tok jeg den breddfulle koppen og tømte innholdet
mellom buskene bak benken, i en «pause», da Moe viste
noen gjester rundt i anlegget. Denne søndagen kom det
så usedvanlig mange mennesker for å bese den private
botaniske hagen, at eieren, som i bunn og grunn var en
elskverdig og hjelpsom person, ble helt utkjørt. For å få
seg en avkobling og hvilepause, foreslo han at vi skulle
gå i dekning, ta robåten og få oss en liten sjøtur på
fjorden. Blant de besøkende denne søndagen var for
øvrig kapellmester Artz og frue.
Mine jevnaldrende kamerater og jeg selv hadde på dette
tidspunktet passert «ten-årene» og nærmet oss tjueårs-
grensen. Hittil hadde det vcert naturlig for oss å tiltale
Asche Moe med «De», mens han på sin side brukte