Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
voksne barn. Datteren, nærmere fem <strong>år</strong> eldre enn meg,<br />
kom inn i stuen, neiet beskjedent og ga seg til å dekke<br />
bordet. Etter måltidet og en kort aftentur, gikk jeg<br />
ovenpå til gjesteværelset, hvor jeg la meg i en usedvanlig<br />
myk seng.<br />
Lørdag morgen sto jeg tidlig opp, og gikk til skolen<br />
for å delta i forhandlingsmøtet, der jeg b1.a. holdt en<br />
liten tale om ungdommen. Etter en times pause, med<br />
kakespising og brusdrikking, fortsatte møtet til ut på<br />
ettermiddagen, da det ble servert middag. Under denne<br />
kom jeg til å bli <strong>år</strong>sak til en morsom episode som gikk<br />
ut på følgende: Da matfatet ble sendt rundt for annen<br />
gang, oppdaget jeg at jeg plutselig satt uten gaffel, den<br />
var sporløst forsvunnet. En tjenende «ånd» kom ilende<br />
til med en ny. Da utbrøt jeg til min borddame: «Gud,<br />
gaffelen min fulgte visst med fatet!» Denne ufyselige<br />
kjensgjerning at det spiseredskapet jeg nyss hadde slik-<br />
ket på, nå skulle brukes under serveringen til de ovrige<br />
gjester, fikk min lattermildhet til å sprudle resten av<br />
dagen, ja, helt til jeg sovnet utpå natten. På festen om<br />
kvelden spurte en kvinne meg om det ikke var en gild<br />
fest. «Jo,)) svarte jeg alvorlig, «ikke minst da de tente<br />
parafinlampen.)) En av de bøndene jeg kom i prat med,<br />
uttalte: «Her er mest bare lerarar -- -, ja, du e' vel lerar<br />
du au?» Det var jeg dessverre ikke. Ellers har jeg allere-<br />
de funnet ut at det rundt omkring finnes utallige under-<br />
lige representanter for lærerstanden.<br />
Søndag morgen spaserte jeg ned til bryggen for å<br />
ta imot båten fra byen. I flokk og følge vandret men-<br />
neskene til kirken, som til slutt ble stappende full. På<br />
benken foran meg satt Aftenbladets redaktør (som lør-<br />
dag hadde holdt et foredrag). Han undret seg kan hende<br />
over hvor kraftig jeg kunne synge: «Med Jesus vil eg<br />
fara på livsens ferd i lag. Gud gjev den samferd vara<br />
alt til min døyand' dag! Det er mi størsteA æra, det<br />
er mi høgste ros, hans fylgjessvein å vera og vandra<br />
i hans ljos.» Søndagsmiddagen åt jeg i overnattingshu-<br />
set. Mens jeg etterpå satt alene for å la maten synke,