Vekslende kår i unge år

Det gamle gudshuset hadde en vakker beliggenhet på
en haug med utsyn over fjorden. Det var ikke så ganske
lite, men ytterst enkelt utstyrt. Da jeg kom inn gjennom
døren, var det stappfullt av mennesker (kvinnene på den
ene siden av midtgangen og mennene på den andre, som
skikken var) så jeg og flere andre måtte stå. Klokkeren
tok til orde:
- Salme 371 - 371 - tre vers.
Organisten fikk låt i instrumentet sitt oppe på le a-
men, og snart steg salmen i bedagelig tempo opp i~iot
takkvelvet. Så ble det messet, bedt og atter sunget i det
uendelige. Jeg, som ikke var vant med den slags statskir-
keritualer, sto bare og undret meg over hvor gammel-
dagse og seremonielle menneskene kan være når det
gjelder gudsdyrkingen. Jeg stirret ut over det tallrike
publikum, sbm besto av gamle koner med hodetørklær,
menn med kvitt hår og skjegg, barn og ungdommer. De
satt og lyttet til alt dette underlige som foregikk om-
kring dem. Da presten omsider kom opp på den harye
prekestolen, var det som om folket slukte alt det han sa,
de lot til å tro fast på ordene hans, enten han nå snakket
om Satan og Helvete eller om dåpens nødvendighet og
kraft. Nå får jo hver og en tro det de vil for meg, men
jeg føler meg lykkelig fordi jeg har et noe friere syn på
Gud, et syn som han selv har gitt meg og som ikke så
lett kan beskrives, men må føles.
Guddommen er neppe en person som ynder å la seg
tilbe på bestemte tider, men han er en allesteds nær-
værende ånd som en kan snakke med og takke når
en farler trang til det - natt eller dag, i glede eller i
sorg. Men la bare prester og predikanter fortsette å
preike som de gjør, tigge Gud om alt - om å velsigne
kongehuset og politikerne, om å «frelse» mange, om
ditt og datt - han gjør likevel som han vil. La dem
bare preike - det skader kan hende ikke. Og de har
utvilsomt en god mening med det.
Gudstjenesten var til ende. Menigheten strømmet ut -
jeg også, fortrykt og nedstemt - slett ikke oppmuntret.