Vekslende kår i unge år

herrene som ikke var iført mørk dress. Tross alt gjorde
dog prologen lykke, og avisen skapte moro og latter,
noe som også var hensikten. Klokken var nærmere halv
fire da jeg kom meg til sengs.
Siden det nesten var blitt morgen før jeg etter gårsda-
gens fest falt til ro, våknet jeg ikke før klokken var
nærmere 13. Straks etter at klærne var kommet på krop-
pen, satte jeg meg til middagsbordet, med de rettene
som mine kjære kvinner hadde tilberedt.
Året som gikk har for mitt vedkommende vært et
skuffelsens år, og blir det nye av samme slaget, kan det
bli vanskelig å overleve. Utsiktene er ytterst små, og
uendelig mange andre befinner seg i samme situasjon.
Men vi får jo håpe det beste.
Langt på ettermiddagen, i 16,30-tiden gikk jeg en tur
til Sekundærstasjonen ved Mosvannet. Det lå et hvidt
snøteppe på markene og en kraftig vind slo imot meg.
Ikke et menneske å se noe sted. Foran meg lå Mos-
vanns-aleen, mørk og uhyggelig, men jeg forsvant likevel
inn i mørket mellom trærne. Bevare meg vel, som det
ulte i tretoppene! På ny følte jeg hvor små vi mennesker
i virkeligheten er, og mange tanker og refleksjoner meld-
te seg i hjernen min. Jeg snakket høyt hele tiden, uten at
noen hørte meg: «- - Ja, jorden er deilig, enten det er lys
sommer, eller mørk, uhyggelig vinter. Alt er skjønt - om
det enn kan synes å være paradoksalt. Hvor rart! Jeg,
som for et øyeblikk siden følte meg forlatt og ensom, og
som for et par dager siden skrev i en novelle: -jorden,
dette forbannelsens sted!)) Jeg sier nå: Naturen er mektig
og skjønn - vel og merke når vi utelukkende ser den
som uttrykk for Skaperens allmakt og gode hensikt.))
Det var så uhyggelig omkring meg, at jeg formelig fryk-
tet for at det skulle dukke opp en destruktiv fantasiskik-
kelse og slå meg over ende. Folk satt hjemme i stuene