Vekslende kår i unge år

lenge leve!)) Chaufføren fortalte imidlertid at dette
vesentlig var av taktiske grunner. Fikk nemlig ikke un-
gene penger når de åpnet grindene, visste de at det å
rope ((Trondhjem lenge leve!» var et probat middel til å
bløtgjøre selv de hardeste hjerter.
At denne navnesaken har gjort stor skade, og vært
årsak til mange ubehagelige situasjoner, først og fremst i
den landsdelen, der folk nødvendigvis hyppigst må ta
byens navn i sin munn, hersker det neppe tvil om. Men
tiden vil vel etter hvert lege også disse sårene. For meg
er imidlertid oppholdet her nå forbi og jeg kan med
glede, blannet med vemod, utbryte: ((Nidaros, farvel! Og
lenge leve!)) Dermed entrer jeg Dovrebanen, som skal
føre meg videre avsted gjennom Gudbrandsdalen, langs
Mjøsas bredder, forbi Eidsvoll. Snart blåser lokomoti-
vet for siste gang på denne ferden. Vi er i landets hoved-
stad, som for fem år siden også gjennomgikk sitt navne-
bytte, men på en mindre dramatisk måte, enn den jeg
nettopp på nært hold har opplevet.
I Oslo overnattet jeg hos Edvard Nyhamar, som på
den tiden var formann i DNTU. Han og konen hadde
tre barn. Da jeg skulle ta et fotografi av familien utenfor
boligen, glimret den eldste, åtte år gamle sønnen, med
sitt fravaer. Det var ingen ringere enn den senere så
kjente forfatter, redaktør og kåsør Jostein Nyhamar.
VITNEM0TE PÅ TORGET
Jeg tilbringer atskillig tid på kolonihageparsellen og i
glasshuset der. I dag tømte jeg ut 20 bøtter gjødselvann. .
Om kvelden tur på byen. Her overvar jeg en del av et
torgmøte som en av sektene arrangerte. Plutselig dukket
det opp en beruset sjømann som ville snakke noen ord
med lederen, men denne ville helst ikke bli forstyrret, så
å si midt i andakten. Etter en stunds forløp follet den
fulle personen hendene sine og kastet seg rett ned på
brusteinene, med front mot sektens representanter, med