Vekslende kår i unge år

«Nhæi ! Selastropper!!))
En annen kunde ba om noe som jeg oppfattet som
«anker» (til å sette på matrosdresser).
«Skal det være svart eller hvitt?)) spurte jeg.
«Hvite,» svarte hun.
Jeg fant fram et hvitt anker, som jeg viste henne. Da
fikk jeg vite at det var hansker hun skulle ha.
Det kjedelige når noe slikt inntraff, var at jeg holdt på
å tyne meg av latter og visste ikke hvor jeg skulle gjøre
av meg. Da således en ung frøken ba om en halv meter
bærstrie midt på svarte vinteren, brøt latteren ut slik at
jeg måtte be en av butikkdamene ekspedere mens jeg
hodekuls satte på dør. Ute i gårdsrommet i kulden ble
jeg så stående og skoggerle som en annen idiot, mens det
ved disken sto tett av kunder som ikke ble ekspedert.
Et kapittel for seg var de utallige rare lappene som
barna kom med fra mødrene. Det var så sin sak at
knapt en eneste hadde tekst med korrekt ortografi, men
uttrykksmåten kunne stundom være halsbrekkende. På
en lapp husker jeg det sto: «En meter strie. Den må ikke
være tykkere enn den tykkeste.))
En dag det var meget travelt og det bare var en dame
og jeg som ekspederte, sprakk plutselig bukseselen min.
Det var en svært ubehagelig fornemmelse, buksen seg
mer og mer nedover, uten at jeg kunne hindre det - hvor
ville den vel ende? Og hva måtte ikke de mange ventende
kundene mene, da de så meg tilsynelatende helt umoti-
vert forlate dem og forsvinne ut bakdøren, for ute på
gårdsplassen i all hast å gi meg i kast med å skjøte selen
sammen igjen. Uffa meg!
Bedre var det ikke den gangen jeg ramlet ned fra
gardintrappen, da jeg skulle hente en artikkel oppe i en
av hyllene, og ble liggende på ryggen mellom disken og
reolen. Det var mer enn flaut for stakkars meg, fordi det
også denne gangen sto flere kunder og bivånet episoden.
Det er neimen ikke gildt, ufrivillig å virke latterlig. Om
jeg aldri så mye selv er i stand til å se komikken i det
som skjer, og jeg personlig spiller hovedrollen.