Vekslende kår i unge år

jeg ble voksen. Jeg likte ofte best å være i ensomhet,
laget til og med et rim om det:
Ensom jeg på jorden vanker,
Ensomheten er min venn.
Ene, nei! Ti mine tanker
følger meg hvor jeg går hen . . .
Til tross for min unge alder er jeg egentlig ikke unb i
sinn, skriver jeg videre. Jeg kan sitte hjemme kveld etter
kveld uten å ha den ringeste interesse av å gå ut på byen
og «sprade». Jeg trives i min ensomhet. «Venner» spiller
en underordnet rolle for meg. Når jeg er alene, kan jeg
gå hvor jeg lyster og gjøre hva jeg selv finner for godt.
Det er ikke alltid så enkelt å finne noen som i ett og alt
deler mine interesser.
Naturligvis kan jeg ofte finne meg til rette blant andre
mennesker. Men det må da være alminnelige folk, uten
høytidelige seder og manerer, men slike som opptrer
naturlig og liketil. En kveld ble jeg sammen med en
kamerat invitert til en doktorfamilie for å underholde
husets datter og venninnen hennes. Jeg kunne ikke få
meg til å gå. Det ble meg for fint og komplisert. Deri-
mot gikk jeg ene og «forlatt» og påhørte et foredrag om
«Norge i Amerika)).
Se ei på den glans og prakt
hvormed mange folk kan friste.
For så ofte har det brakt
skuffelser du før ei visste ...
Av skolekameratene mine var det to som kom til å
spille en særlig rolle for meg. Jeg har allerede nevnt
dem flere ganger. Den ene var Niels, den andre Sigurd.
De ble mine mest fortrolige venner i ungdomsårene.
Berthold kom jeg forresten også godt over ens med.
Han hadde høye idealer, som det viste seg han ble tro
imot livsdagen lang - i motsetning til så mange andre