Vekslende kår i unge år

sine og feiret nyttår. Jeg gikk her i den beksvarte aleen
uten å legge merke til noe nytt år i det hele tatt. Men
Gud skal ha takk for det også!
FRAKKETYVEN
31 1: Klokken var nsermere 21. Jeg satt i stuen og hjalp
bestemor med en brysom garnvase, som hindret meg i å
ta kveldsturen bort til Totalens leseværelse, der jeg gjer-
ne pleide oppholde meg en stund om kvelden for å pløye
gjennom avisene. Mens vi satt slik og strevde med vasen,
hørte vi lyder ute på kjøkkenet, trodde straks det var
tante som puslet med ett eller annet. Mor trodde ikke
det, så hun gikk ut for å se hva det var. Hun så skyggen
av en person på vei ut. Likeledes merket hun at frakken
min var forsvunnet fra knaggen i bakgangen. Hun ropte
på meg, som straks ilte ut mot inngangsdøren. Jeg nåd-
de innbryteren på gatetrappen, grep ham i armen og
krevde tyvegodset tilbake. Han hadde prøvd å stikke
frakken under jakken sin, men den var ikke lett å skjule.
Fyren tok til å stamme og bedyret at han ikke noe annet
hadde tatt. Jeg merket at han hadde mistet en tann i
overmunnen og hadde en sixpenslue på hodet. Ellers sa
han på et slags engelsk: «Give me e' sixpence!)) (sikkert
ikke for å kunne kjøpe seg et nytt hodeplagg av samme
slaget, med lik betegnelse!) Deretter gikk han over til
østlandsk: «Gi meg en femti-øring, som en gammel sjø-
mann!)) Det var et urimelig forlangende. Når rett var
burde han være glad han slapp så lett. Utenfor sto en
«kompis», og begge gikk - i sin berusede tilstand - fra
hus til hus og forlangte penger, der de ikke klarte å stjele
noe. For å stoppe denne uærlige trafikken, tok jeg frak-
ken på meg og drog ut for muligens å få 0ye på en
politikonstabel. Et stykke borte i Pedersgaten traff jeg
da også en, som patruljerte midt i gaten, slik skikken
var. Han mottok rapporten, men jeg tviler på om han
fikk gripe inn tidsnok.