I ALL FORTROLIGHET - Nordiska högskolan för folkhälsovetenskap

1979; Wilkinson & Pickett, 2009), er historisk sett forbigående (Hacking, 1998;
Hallerstedt, 2006) og stedlig forankret (Larsen, 2009). Forfatteren Carl Fredrik
Prytz (1979) på sin side understreker det strengt personlige og tidsbestemte ved
problemene:
Det hjelper så lite hva fagfolk kan si om det normale og det unormale.
Hvert eneste menneske har selv en grense inni seg. Hver av oss vet hvor
den er. Vi kan godt føle oss elendige og utafor og likevel normale. Vi kan
tåle både motgang og sykdom uten å komme nær den grensen. Men en dag
skjer det noe som sender oss hodekulls, og plutselig er vi over grensen!
Folk kan ikke se det på oss. Vi oppfører oss som mekaniske dukker. Men
selv vet vi at grensen er overskredet. Vår egen grense: vi er ikke som
andre lenger, vi er skjøvet utenfor i mørket. Vi er ikke normale lenger, vi
er gale!! (s. 102).
En norsk faktarapport om psykiske lidelser peker på multifaktorielle
forklaringsmodeller for utviklingen av psykiske lidelser (Sosial- og
helsedepartementet, 2000). Det er komplekse fenomener som må forståes utfra en
biopsykososial forståelsesmodell (Pilgrim, 2002; Zubin & Spring, 1977). Samtidig
har dette standpunktet en midlertidighet over seg, og fremstår som en slags
ufullstendig modell i påvente av et mer samlende vitensregime (Andersen, 2001;
Pilgrim, 2002). Dette regimet har den biologiske modellen som sitt utvetydige
grunnlag, og kan forankres i lange historiske linjer og i et arbeid med å sidestille
somatiske og psykiske sykdommer (Andersen, 2010; Haave, 2008; Langfeldt,
1941; Riving, 2008; WHO, 2004). Rose (2010) argumenterer for at det lenge har
pågått en psykiatrisk omforming av menneskelig ubehag, og at økningen av
psykiske problemer må forståes i lys av dette og dermed vår måte å tenke om det
menneskelige. «Ved at forme vores etiske systemer, vores relationer til os selv,
vores vurderinger af, hvilken slags mennesker vi ønsker at være, og hvilke liv vi
ønsker at leve, er psykiatrien ligesom resten av lægevidenskaben fuldt ud involvert
i at gøre os til den type mennesker, vi er blevet» (Rose, 2010, s. 53).
Flere skandinaviske forskere har da også i løpet av de siste 25 år diskutert
dilemmaer ved å bruke sykdom som et grunnbegrep i psykisk helse-feltet (Juul
Jensen, 1986; Svensson, 1990; Wifstad, 1997). En slik begrepsbruk inviterer til en
forståelsesmodell som kan gi gevinster både for personen selv og for samfunnet
(Andersen, 2001; Smith, 2002), men som også kan ha klare ulemper for pasienten
f.eks. i form av stigmatisering. Dette er særlig aktuelt i situasjoner hvor det ikke
foreligger gode behandlingsmuligheter (Undeland & Malterud, 2007). Sykdomsmodellen
skarpstiller også grensene mellom det normale og unormale, mellom det
5