I ALL FORTROLIGHET - Nordiska högskolan för folkhälsovetenskap

elasjonelle forutsetninger. Her satt innsenderne mer i førersetet i eget liv, og
overlot ikke definisjonsmakten til tjenestene. Deres ansvar for egne valg var mer
tydelige, men de søkte råd hos nettjenester som mer fikk en rolle som en personlig
coach. Det ble et forhold som lignet mer på forholdet mellom en kunde og en
tilbyder, eller en gjest og en vert. Her ble bildet av den gode hjelper særlig tydelig.
Det var bilder av personer som gav råd og assistanse når innsenderne trenger hjelp.
Svartjenestene ble tilskrevet veivisende posisjoner, personer som kunne veilede
innsenderne i situasjoner der de trengte innspill for å kunne ta kloke valg. Av og til
kunne innspillene ha slektskap med vennskapelige forhold idet innsenderne
oppviste en fortrolighet som i større grad kjennetegnet vennskap mellom to.
Hovedgruppe 3. Terapeuten
Meldingene vitnet også om forventninger om å møte terapeuter. Dette viste seg i
mer prosessorienterte og vesentlig lengre meldinger, og gav et bilde av
svartjenestene som medtenkere i livet. Svartjenestene ble invitert til å delta i
innsendernes overveielser og refleksjoner i ulike situasjoner, og ble innvilget en
stemme i innsendernes egen beslutningsprosess. Enkelte meldinger hadde en form
som minnet om dagbøker, eller fortellinger uten noen spesielle spørsmål til
svartjenestene eller uttalte forventninger om svar. På den måten ble svartjenestene
gitt en status som vitner til innsendernes liv. Meldingene til terapeuten var
kjennetegnet av en intimitet og fortrolighet, og minnet kanskje mest om en form
for selvrefleksjon. Det fremsto som relasjoner mellom et «jeg» og et «meg».
Hovedgruppe 4. Seremonimesteren
Den siste forventningen besto kun av et bilde, og det kan kanskje best beskrives
som «seremonimesteren». Meldingene fungerte som en meta-kommunikasjon og
tok opp forhold som berørte både måten tjenestene generelt svarte innsenderne på
og innholdet i disse svarene. Dette var med andre ord meldinger som i mindre grad
reiste spørsmål fra eget liv, men som mer reiste en diskusjon knyttet til hva og
hvordan tjenestene svarte. De tok på ulike måter opp til diskusjon om selve
grunnlaget for svarene som ble gitt andre innsendere. Meldingene hadde
likhetstrekk med forholdet mellom undertrykte og undertrykkere, mellom herre og
trell.
Lévi-Strauss lanserte begrepet bricoleur i boken «The savage mind» i 1966. Det
var beskrivelser av en «gjør-det-selv» person som brukte det som var tilgjengelig i
jakten på å skreddersy løsninger på konkrete og situasjonsbestemte utfordringer.
Han tegnet dette bildet som en motsats til ingeniøren og vitenskapsmannen som i
hans fremstilling baserte sine løsninger på universelle og ferdiglagede modeller.
49