I ALL FORTROLIGHET - Nordiska högskolan för folkhälsovetenskap

mening. Denne entydige meningen søkes gjerne under overflaten,
bakenfor tvetydighetens overflatekrusninger, i kjernen av fenomenet eller i
fenomenets opprinnelse (Engebretsen & Haldar, 2010, s. 199).
Avhandlingen kan slik sett gi styrke til utviklingen av det konkretes vitenskap
(Flyvbjerg, 1991; Josefson, 1998; Lundstøl, 1999), og forankre psykisk
helsearbeid i filosofien om det uferdige (Mathiesen, 1992). Den norske sosiologen
Thomas Mathiesen utviklet denne filosofien for å skape et alternativ til det
bestående, et alternativ til en tenkning som sikter mot å ramme inn, avklare og
fryse fast både forståelser og tjenester. «Grunnideen med ‘det uferdige’ er at
alternativet ligger i selve tilblivelsen, i overskridelsen til det nye før det nye er
ferdig utformet eller har fått sin frosne form, i en roterende overgang til stadig ny
uferdighet» (Mathiesen, 1992, s. 13). Mathiesen argumenterer for et alternativ
forankret i den konkurrerende motsigelsen; i den vedvarende uroen som sikter mot
å unngå at mangetydigheten blir entydiggjort; i den kraften som finnes i kontrasten
til det bestående. Hans ambisjon er å holde tenkningen åpen og ikke skape nye
tilstivnede systemer. Mathiesen (1992) er en talsperson for det uferdige som
kontrast til fasitens grunnleggende vesen. Det er mulig å argumentere for at en slik
filosofi vil styrke vilkårene for kritisk og etisk refleksjon innen psykisk
helsearbeid og styrke mulighetene for å romme den variasjonen som fremkom som
en av de dominerende diskursene i denne avhandlingen. Det betyr at det prinsipielt
uferdige kan være en styrke i dette arbeidet. Dette kan i neste omgang motvirke
tendenser til at psykiske problemer klistrer seg fast til personens selvforståelse.
Utfra slike resonnementer er det mulig å argumentere for at de ulike delstudiene
utfordrer psykisk helsearbeid til et vedvarende opprør mot forsøk på å lukke og
fryse fast både praksiser og fenomener, og antyder dermed også betydningen av å
forstå dette som et flervitenskapelig og tverrfaglig kunnskaps- og arbeidsfelt. Det
innebærer en anerkjennelse av andre fagfelts betydning både i forståelsen av og
utøvelsen av psykisk helsearbeid i et folkehelseperspektiv. Samtidig vil både
ordvalg og begrepsbruk øke faren for det som kan beskrives som
helseimperialisme (P1). Det er en fare for at tradisjonelle helseprofesjoner får
definisjonsmakten for hva som er gode liv i den forstand at nærmest alle områder i
livet gjøres om til et spørsmål om helse. Dette kan marginalisere andre fag og
profesjonsgrupper. Resultatene fra delstudie 4 (P5) kan gi støtte til slike antagelser
idet innsenderne nærmest konsekvent blir anbefalt å søke hjelp hos helsepersonell.
Haave (2008) skiller mellom sosial og kulturell autoritet innen psykisk helsefeltet.
Han argumenterer for at legene i stor grad har fått redusert sin sosiale autoritet
(eks. sosial status og prestisje) i samfunnet, mens legevitenskapens kulturelle
56