Utdanning nr. 4/2012 - Utdanningsnytt.no

Innspill
«Kan ismail og ali gifte seg?» – heteronormalise
34 | Utdanning nr. 4/24. februar 2012
Kjartan A. Belseth
Førskolelærer og
mastergradsstudent
FOtO PRIVAT
I denne artikkelen vil det settes fokus på heteronormalisering i barnehagen,
sett i lys av religion. Det vil gjennom bruk av en praksisfortelling
refl ekteres kritisk rundt hvordan førskolelærerens egen religiøse tro farger
måten man er med og oppdrar barna i barnehagen på i forhold til å opprettholde
heteronormalisering.
Marcela Bustos (2005, 2006, 2007, 2011) skriver
mye om heteronormalisering, og hevder at det
innen barnehageforskning er skrevet lite om
heteronormalisering både i Norge og internasjonalt.
Det er derfor et viktig tema å løfte frem
og refl ektere rundt i barnehagepedagogiske
sammenhenger (Bustos, 2011). I det følgende
vil jeg presentere en praksisfortelling som
omhandler tre barn (to med muslimsk bakgrunn,
en med kristen bakgrunn), to førskolelærere
(en med kristen tro og en ikke-religiøs)
og en assistent (med muslimsk tro).
Det er måltid i barnehagen. Ismail og Ali sitter
ved et av bordene og snakker om det å gifte
seg. Plutselig utbryter Ali: «Jeg skal gifte med meg
med Ismail når jeg blir stor!». Jeg sitter og smører
knekkebrød ved det andre bordet. Fatima, som
sitter rett ved siden av meg, ser litt spørrende ut,
før hun spør: «Kan to gutter gifte seg?» Før jeg
rekker å svare, bryter den andre førskolelæreren
inn i samtalen og sier: «Nei, det går ikke an! To
gutter kan ikke gifte seg!» Fatima virker fornøyd
med svaret, men jeg forteller henne likevel at i
islam er det ikke lov. Men her i Norge har ikke de
fl este en muslimsk tro, så her er det lov. Jeg forklarer
det fl ere ganger og spør til slutt om hun har
skjønt det, og hun svarer ja. En assistent som sitter
ved det andre bordet, har fulgt med under hele
samtalen, og gir meg et bekreftende blikk på min
forklaring til Fatima.
Hva er det «korrekt» å svare her? Finnes det
«riktige» eller «gale» svar? Ved å opprettholde
dikotomien hetero – homo i et slikt eksempel
formidles hetero som normalen, mens homo blir
sett på som det unormale, eller som «avvik» (Bustos,
2006; Nordin-Hultman, 2004). Ved å innta et
religiøst perspektiv kan man si noe om hva som
er «rett» og «galt», men jeg stiller meg kritisk
til om religion burde trekkes inn i et slik situasjon.
I såkalte «fl erkulturelle» barnehager fi nnes
personer med ulike religioner, og således er det
vanskelig å ikke la sin egen religiøse tro være med
å farge hva man lærer barna. Men bør man i slike
situasjoner «legge vekk» sin religiøse tro?
Heterofamilien opprettholdes som
«normalen»
Enkelte forskere (Blaise & Andrew, 2005; Cannella,
1997) skriver om såkalte «gode» og «dårlige» førskolelærere,
i forhold til hvilke temaer man snakker
om i barnehagen. Blaise & Andrew (2005)
skriver om kjønn og seksualitet, og sier at «denne
formen for læring er risikabel fordi den forstyrrer
bildet av den «gode» førskolelæreren, og posisjonerer
oss som «dårlige» (Blaise & Andrew,
2005:56). De skriver videre at fordi diskurser om
heteroseksualitet er så dominerende, er det nesten
utenkelig å snakke om personer som får følelser
for en av samme kjønn (Blaise & Andrew, 2005).
Dette mener jeg absolutt kan sees i lys av praksisfortellingen.
Unngår man å snakke om homofi li i
barnehagen fordi man er religiøs? I mange religioner,
som for eksempel islam, er jo homofi li sett
på som en synd. Er det riktig av førskolelærere å
fortelle barna at to personer av samme kjønn ikke
kan være kjærester eller gifte seg?
Bustos (2007, 2011) har gjort dekonstruksjoner
av forskjellige barnebøker som opprettholder
«heterofamilien» som det normale, ved å gjøre
alternative lesninger. Jeg, som Bustos, stiller meg
kritisk til at denne bruken av «heterofamilien»
fortsatt opprettholdes som den «normale». I