VEILEDER Veileder for dimensjonering av erosjonssikringer ... - NVE

For S 0 < 1:5 tåler sikring utført med rundet stein (elvestein) bare 60 % av enhetsvannføringen i forhold
til formlene over (Abt and Johnson 1991). For brattere bunn (S 0 > 1:5) vet vi ikke hvor mye rundet
stein tåler. Sikringen bør utføres med sprengt, kubisk stein.
Sikringen må være minst 2 D 50 tykk og relativt ensgradert. I forsøkene formlene er utviklet fra var
C = mellom 1,25 og 1,73. Avsnitt 4.13 om løsmasseterskler beskriver sikring med samfengt
u
stein.
D 60
D10
I nedstrøms ende må sikringen føres så langt forbi det bratte partiet at bunnen tåler belastningen, og
minst 15 D 50 forbi foten av det bratte partiet (Robinson, Rice et al. 1993).
Beregningene forutsetter at vannet er jevnt fordelt over bredden. Hvis strømningen kan bli konsentrert
til en del av elveløpet, f.eks. pga kurver eller avlagring av masse, så må steinstørrelsen økes.
Sammenlikner vi med Figur 91 for løsmasseterskler sikret med ensgradert sprengstein, gir formel
(4.21) vesentlig mindre stein. Det kan skyldes at løsmassetersklene bare ble sikret med ett lag stein,
mens denne metoden foreskriver lagtykkelse lik 2 D 50 .
Sidene må sikres med større stein enn bunnen. Vi har lite informasjon om hvor mye større, men
foreslår å bruke samme korreksjon som for vanlig sikring (avsnitt 4.6) D side = C θ ⋅D bunn . C θ finnes fra
Figur 60. Sideskråningen bør ikke være brattere enn 1:2.
Filter vurderes og utformes som beskrevet i avsnitt 4.4. Grov, ensgradert sikring og mye turbulens
betyr at filteret må utformes omhyggelig.
4.7.2 Plastring med steinblokker
I bratte elver er det vanlig å sikre bunn og sider ved å plastre med ett lag stor stein. Steinen ordnes med
god kontakt mellom blokkene og liten åpning i fugene, nesten som i en tørrmur.
Vi mangler gode metoder for å beregne nødvendig steinstørrelse for denne typen ordnet plastring.
Stabilitetsundersøkelse av kanal-plastringer (Lysne 1965) viste at blokker med liten eksponert flate i
forhold til volumet, dvs. lang akse normalt på strømretningen, er vesentlig mer stabil enn heller med
stort eksponert areal.
Stabilitetsundersøkelse av kanal-plastringer (Lysne 1965) gav så stor spredning i forsøksresultatene at
det var vanskelig å gi beregningsanvisninger. Formlene under kan brukes til å anslå tykkelsen på
plastringssteinen. De omhyller alle punktene i datamaterialet, men følger datasettet dårlig.
2 / 3
⎛ q ⎞
t = 0,75⎜
⎟ for S 0 = 1:6
⎝ 4 ⎠
2 / 3
⎛ q ⎞
t = 0,75⎜
⎟ for S 0 = 1:10
⎝10
⎠
(4.23)
Her er:
t = lengden på aksen normalt på bunnen, dvs. tykkelsen på plastringslaget (m)
q = dimensjonerende enhetsvannføring (m 3 /s/m)
S 0 = bunnhelling (-)
For begge tilfellene må A eksp < 2 t 2 , der A eksp er eksponert flate mot vannet.
94