VEILEDER Veileder for dimensjonering av erosjonssikringer ... - NVE

4.13.4 Terskler med høyt undervann
Høyt undervann reduserer påkjenningen på nedstrøms skråning. Som allerede nevnt i avsnitt 4.13.3,
kan størst påkjenning på nedstrøms skråning normalt ventes i en sone 0,8 – 1,2 m under toppen av
terskelen. Om undervannet står i høyde med terskelkrona vil denne sonen være under vann, og
terskelen kan da tåle ca. 40 % høyere vannføring enn ved lavere undervann. Står undervannet 50 cm
høyere enn terskelkrona kan den tåle 70 % høyere vannføring.
Det er viktig å undersøke undervannets beliggenhet ved alle større flommer for dette kriteriet, slik at
terskelen ikke får skade ved lavere vannføringer enn dimensjonerende flom, fordi undervannet synker
raskt ved minkende flommer.
4.13.5 Sikring av terskelfoten
Terskelfoten, der nedstrøms skråning møter elvebunnen, må sikres omhyggelig. Her dannes ofte
vannstandssprang og valser som kan gi negative (oppadrettede) krefter på plastring og filtermasser.
Situasjonen ved terskelfoten avhenger mye av hvor høyt vannstanden står, dvs. hvor bratt og trangt
elveløpet nedstrøms er. I de fleste tilfeller der bunnen består av eroderbart materiale vil den få
erosjonsangrep og over tid utvikle en energidrepende kulp, som til slutt stopper angrepet. Men dette
forlenger skråningen, så sikringslaget på skråningen må enten føres ned langt under naturlig bunnivå
til stabilt erosjonsdyp, eller føres utover langs bunnen, slik at det ikke oppstår erosjon.
Nedstrøms foten av terskelen bør det være et horisontalt utløpsparti som er minst 15 D 50 langt, og som
sikres på samme måte som nedstrøms skråning. Stabiliteten til elvebunnen videre nedover vurderes på
vanlig måte.
Figur 95 og 96 viser to måter å sikre foten på fra norsk praksis. Som alternativ til å føre dekklaget
nedover, kan en anlegge en energidreper nedenfor terskelfoten.
Figur 95 av terskelfoten med fylt fotgrøft (SINTEF 1982)
122