Annen avdeling PROTOKOLL Annen avdelings ... - Patentstyret

2. avd. sak nr. 7714 18
Det kan heller ikke være tvilsomt at den betydningsmessige forskjellen mellom DELI og DEAN
vil oppfattes av den norske omsetningskrets. I motsetning til hva innsiger anfører besitter de
fleste nordmenn gode engelskkunnskaper, blant annet gjennom engelskundervisning fra
barneskolen av, samt engelskspråklige TV-serier, filmer og fjernsynskanaler. Videre vil den
alminnelige opplyste nordmann være kjent med amerikanske navn som James Dean og Dean
Martin. Omsetningskretsen vil derfor oppfatte DEAN som et personnavn, enten som et fornavn
eller etternavn, med engelsk eller amerikansk opprinnelse.
DELI derimot vil helt klart ikke bli oppfattet som et personnavn. Som tidligere redegjort for vil
DELI heller gi assosiasjoner til mat eller delikatesse. Det er imidlertid ikke en utberedt
oppfatning blant den aktuelle omsetningskrets i Norge at DELI faktisk betyr
delikatesseforretning, slik innsiger synes å anføre. Det bestrides derfor at DELI er beskrivende.
At elementet, uten å være beskrivende, setter omsetningskretsen på spor av en assosiasjon gjør i
stedet DELI nettopp til et godt og distinktivt kjennetegn i Norge.
At betydningen av merkene skal vektlegges er også lagt til grunn i Førsteinstansdomstolens
avgjørelse i sak T-88/05, MARS – NARS, jf. innsigers referanse, samt i sak C-361/04 PICASSO
– PICARO og T499/04 STENINGE KERAMIKK – STENINGE SLOTT.
DEAN & DELUCA innholder som innsiger korrekt påpeker elementet ”&”. Tegnet ”&” – utalt
[ænd] - er uvanlig og lite brukt i Norge. Det er derfor et distinktivt element i merket DEAN &
DELUCA, og ikke ubetydelig, slik innsiger hevder. Både det visuelle, fonetiske og
betydningsmessige inntrykk dette uvanlige elementet vil etterlate i omsetningskretsen, bidrar
derfor også i betydelig grad til å skille merkene fra hverandre, og i samme grad redusere faren
for en eventuell forveksling.
I tillegg til at innledningen i merkene må anses som det dominerende i et merke, anfører
imidlertid innsiger overraskende nok også at avslutningen i kjennetegnene må være
dominerende. Søker finner dette både motstridende og uriktig. Den praksis fra
Førsteinstansdomstolens som innsiger synes å påberope seg i den forbindelse, er heller ikke
direkte relevant for vår sak.
T-185/3, ENZO FUSCO – ANTONIO FUSCO, gjaldt to aktuelle merker hvor det ikke var
bestridt av partene at begge måtte oppfattes som personnavn, hvorav det første elementet som et
fornavn og det andre et etternavn. Videre la Førsteinstansdomstolen til grunn, da saken skulle
begrenses til i Italia, at for omsetningskretsen i Italia ville et etternavn i et varemerke fremstå
som det mest dominante og distinktive. Avgjørelsen gir imidlertid ikke en støtte for at dette er et
generelt prinsipp, slik innsiger anfører, verken for varemerker som oppfattes som et personnavn
eller andre merker. Hertil kommer at DELI DE LUCA som tidigere redegjort for ikke vil bli
oppfattet som et personnavn.
I T-169/02 forutsatte Førsteinstansdomstolen at MODELO var det distinktive element i merket
NEGRA MODELA, siden NEGRA vil være en beskrivende komponent – og oppfattet av den
alminnelige forbruker i Portugal som en beskrivelse for den brunt øl. Det var på dette grunnlag,
og ikke fordi elementet kom sist i kjennetegnet, slik innsiger synes å anføre, at retten la til grunn
at MODELO var det distinktive element. Uansett er DELI nettopp ikke et slikt beskrivende,
ikke-distinktivt element.
I tillegg er både DELUCA og LUCA er helt alminnelig italiensk navn som også inngår i en
rekke kjennetegn, herunder kjennetegn i Norge og i Europa, hvilket er ikke bestrid av innsiger.