Turisme og friluftsliv på Svalbard - Sysselmannen

Turismen til Svalbard er i vekst. Selv om ulike påvirkninger periodevis kan medføre
stagnasjon og nedgang på kort sikt, er det sannsynlig at Svalbard vil oppleve fortsatt økning i
turismen på lang sikt.
Volum – bør det settes begrensninger på antall turister til
Svalbard
Det har vært reist spørsmål om det bør settes et tak på antall turister som årlig får lov til å
besøke Svalbard. En slik antallsbegrensning på bakgrunn av en negativ påvirkning, er innført
noen steder i verden. Et av disse stedene er Galapagos i Ecuador, som er kjent for et unikt
naturmiljø med særegent dyreliv. En slik begrensing har imidlertid vist seg vanskelig å
gjennomføre og grensen som først ble satt på 15 000 turister årlig, har siden vært høynet flere
ganger.
Dersom man skulle innføre et slikt tak på turismen på Svalbard, vil man måtte ta stilling til
hvilket antall turister som skal tillates og hvordan begrensningen praktisk skulle
gjennomføres. Et alternativ er å innføre et strengt system med en form for innreisetillatelser
som alle besøkende til Svalbard må ha, enten individuelt eller gjennom turoperatørene.
Systemet ville få både administrative og økonomiske konsekvenser for forvaltningen, men
med et slikt opplegg ville antallet turister kunne holdes på et bestemt nivå.
En annen metode vil være å begrense antall seter på flyreiser til Svalbard og eventuelt også
overnattingskapasiteten. I tillegg ville man måtte ha en begrensning på antall turister som
kommer sjøveien. Et slikt system ville muligens ikke gi en helt effektiv begrensning, men
ville heller ikke være like ressurskrevende som et system med innreisetillatelser.
Lokale politikere vil gjennom arealplanlegging og byggetillatelser kunne begrense økningen i
overnattingskapasiteten i Longyearbyen. Sysselmannen har også anledning til å kreve
konsekvensutredning for tiltak innen arealplanområdene som antas å få konsekvenser utenfor
planområdene.
Uansett system vil en eventuell innføring av begrensning i antall tilreisende til Svalbard kreve
en grundig konsekvensvurdering, en politisk vilje både lokalt og sentralt og man vil måtte
vurdere hjemmelsgrunnlaget og forholdet til Svalbardtraktaten. Det har de siste 15 år vært ført
en bevisst politikk, og vært brukt offentlige midler for å utvikle turismen som en viktig
næring på Svalbard. I følge de gjeldende politiske føringer skal reiselivsnæringen fortsatt ha
rammebetingelser som gir rom for utvikling. Som følge av dette har private aktører satset
betydelige beløp på investering i reiselivsnæringen. Konsekvensene for næringen vil måtte tas
hensyn til i en diskusjon om antallsbegrensning.
Etter Sysselmannens vurderinger er ikke dagens hovedutfordring knyttet til det totale antall
turister til Svalbard, men til hvilken aktivitet som utøves i hvilke områder. Fra et
miljøperspektiv vil ikke nødvendigvis et relativt høyt antall tilreisende til bosetningene ha
store negative konsekvenser for miljøet. Det er deres ferdselsmønster og aktiviteter utenfor
bosetningene som gir hovedutfordringer. Sysselmannen mener derfor at reguleringer og
begrensninger i hovedsak bør rettes mot ferdsel og aktivitet og at det ikke på nåværende
tidspunkt er behov for å sette et absolutt tak på antall tilreisende til Svalbard.
59