Utdanning 08/2011 her (pdf) - Utdanningsnytt.no

Utdanning > nr 8/20. april 2011
portrettet.
«– Lærerhøgskolen ble for dillete.
Jeg sluttet etter et halvt år.»
Øystein Haugsbø, 3 år, på besøk hos besteforeldra
i Gaular, i ei gammel melkebu ved vegen.
Foto: Kåre Lien
Etter hvert som samtalen skrider fram, på
Haugsbøs fektende og gestikulerende vis – det
er et under at kaffekoppene ikke har falt i gulvet
for lengst – slår det journalisten at retrokafeen er
et perfekt møtested. Haugsbø selv er jo helt retro!
Han underviser etter metoder som gamle, gode
lærere gjorde på 1950- og 1960-tallet. Det til tross
for at Haugsbø på den tida ikke var født – han
fylte 40 påskeaften.
Haugsbø forteller at han forlanger ro og god
oppførsel i timene. Han krever at elevene lærer
ting utenat, at de pugger regler og grammatikk.
Han krever pen føring av regnestykker og to streker
under svaret, også på kladden. Han underviser
mye fra tavla og stiller krav.
Jeg konfronterer Haugsbø med hjertesukket en
forelder har kommet med:
– Han er nøyaktig, pirkete, på grensen til et
petimeter.
Haugsbø forsvarer seg:
– Jeg liker å ha ting på stell. Unger liker å bli
stilt krav til. Kanskje blir det ikke stilt så mange
krav til dem ellers.
Det er sine egne flinke lærere han har i tankene
og bruker som modeller når han underviser, forteller
Haugsbø. Verre er det ikke.
Og det var lærerne som underviste grundig, var
opptatt av formalkunnskap, jobbet hardt for å få
elevene til å lære, stilte krav, innøvde folkeskikk,
skapte ro, orden og ordentlighet.
Fotografen har innfunnet seg og vil ha fotograferingen
unnagjort. Haugsbø er dyktig hobbyfotograf
med kunstfoto som spesialitet. Det blir
temaskifte over til fotograferingens edle kunst
mens det knipses, kikkes observant i retrospeilet
og korrigeres på sveisen, velges positurer.
Endelig er herrene ferdige, og dessuten enige:
Bare man holder lenge nok fast ved en ting, blir
den til slutt moderne igjen. Det gjelder for klær,
møbler, som for måten å fotografere på, måten å
undervise på …
Tilbake ved kafébordet er Haugsbø glad det er lov
å snakke varmt om den gammeldagse læreren
igjen, uten å bli utskjelt.
Det er dessuten nylig bevist at ingenting betyr
mer for elevenes læring enn den gode, systematiske,
engasjerte læreren. I verdens største utdanningsstudie
har professor John Hattie fra New
Zealand rangert 138 faktorer som påvirker elevenes
læring: Ingenting er viktigere for elevenes
læring enn nettopp læreren.
Haugsbø sier han ser et større potensial i lærergjerningen
enn tidligere. Han ser på oppgaven
med større alvor. Det er så utrolig mye en lærer
kan gjøre for elevene. Utfordringen er å få det til.
Tidligere kastet han seg lettere på pedagogiske
påfunn, ville finne på ting, følte seg flinkere enn
han var. Nå ser han helheten og kontinuiteten. Det
handler om modning.
Det var etter et halvt år som lærervikar på Sande
skole i Gaular at Haugsbø forsto at det var lærer
han ville bli. Han likte arbeidsoppgavene og
responsen og fikk elevene med seg.
Å velge læreryrket lå nært: Faren var rektor ved
Sunnfjord folkehøyskole. Haugsbø har nærmest
vokst opp i gymsalen på skolen. Han var sosialt
energisk og hadde en levende barndom, forteller
han.
Etter et år med turnéliv i et Ten Sing-kor havnet
han i Oslo og begynte på lærerhøgskolen på
Bislett.
– Det ble for dillete. Jeg sluttet etter et halvt år.
Universitetsstudier passet bedre for den unge
Her som konfirmant hos fotografen i Førde.
Foto: Reiakvam
mannen, som altså allerede som praksisstudent
ble kapret som lærer til Ruseløkka skole.
Der trives han. Haugsbø setter pris på et velfungerende
team, gode kollegiale forhold, fin
miks av elever fra mange samfunnsklasser, et
godt sosialt miljø, en by full av kulturtilbud med
naturen tett innpå.
Han er storforbruker av Oslos konserttilbud,
har nærmest et bibliotek hjemme, han jogger, har
vært framtredende volleyballspiller, har sunget i
kor og skriver litt på si.
– Med alle dine talenter – hvorfor satse på en
lærerjobb med lav status
– Hvis man lar seg fascinere av titler og status,
mister man stoltheten over yrket man har. Selv lar
jeg meg fascinere av entusiasmen folk legger for
dagen når de har noe å fortelle fra jobben, uansett
hvilken. Og selv opplever jeg å bli anerkjent og
møtt med entusiasme når jeg forteller om min
dynamiske lærerhverdag, mine grep som pedagog,
morsomme historier fra hverdagen i klasserommet.
– Som superlærer har du kanskje superlønn
– Den er som andres. Jeg har ei grei, middelmådig
lønn. Det kollektive skriket etter mer lønn
skammer jeg meg litt over og vil ikke delta i. Det
er viktigere å snakke om profesjon.
– Jeg elsker å undervise. I matematikk, for
eksempel. Og grammatikk! utbryter Haugsbø,
men norsktimene brukes til mer: For tida leser
han Lars Saabye Christensens «Gutten som ville
være en av gutta» for klassen. Han liker å gi elevene
sterke litterære opplevelser.
– Alt foregår i Oslo, i vårt miljø. Beskrivelsene
av miljøet og personene i boka er forbilledlige.
– Får du alle klasser til å glitre
– Det er ikke alltid det samme engasjement
i alle klasser og ikke lett å få det magisk hvis jeg
ikke får alle med meg. Men jeg jobber mye med å
spille elevene sammen, ser etter elever med opplagte
kvaliteter og bruker disse til å løfte fram de
gode eksemplene og vise hva jeg vil ha, sier han.
Nedturene i yrket opplever han når de tunge
elevsakene blir for mange, når elever åpenlyst
trenger ekstra oppfølging, men ressursene ikke
strekker til.
Oppturene er likevel flest, som den gangen da
elevene arrangerte overraskelsesselskap for ham
med festpyntet klasserom og kaker, og der han ble
parodiert til rungende latter.
– Jeg tar det som et kompliment at elevene kan
trekke fram episoder de har festet seg ved: Måten
jeg strammer opp klassen på, nynorskbruken
min, energien jeg legger for dagen, min frenetiske
skriving på tavla.
– Noe sjekketriks er det kanskje ikke å være lærer
– Eg har kjærast!
lo@utdanningsnytt.no
28