Norsk svarteliste 2007

Norsk svarteliste 2007
Spredning og effekter av fremmede arter Dispersal and effects of alien species
Boks 3. Ikke alle blir problematiske...
Box 3. Not all become problematical….
Vårpengeurt (Noccaea caerulescens) er en
mellomeuropeisk, lavvokst korsblomst med
rosett og iøynefallende blomsterstand som
strekker seg ut tidlig på våren. Den kom til
Norge med såfrøblandinger og frø til den
botaniske hagen i Oslo tidlig på 1800-tallet
(Elven & Fremstad 1996). I 1874 ble den
første gang funnet forvillet. Den spredte
seg langsomt inntil 1900. Senere er den
blitt etablert (naturalisert) i mesteparten av
Sør-Norge og noen steder i Nord-Norge.
I tørre enger og bakker, i skrenter, berg og
veiskråninger og lignende steder vokser den
tilsynelatende uten å medføre særlig fare
for stedegne arter med tilsvarende krav til
voksestedet. Det samme gjelder for en del
andre nykommere. De må anses som nokså
harmløse.
Vårpengeurt Noccaea caerulescens
Foto Photo: Eli Fremstad
Noccaea caerulescens is a central European,
low-growing crucifer with a rosette and a
conspicuous inflorescence that opens early
in spring. It came to Norway with seed mixtures
and seeds sent to the Botanical Gardens
in Oslo in the early-19th century (Elven &
Fremstad 1996). It was first found growing
wild in 1874, and spread slowly until 1900,
since when it has become naturalised in
most of south Norway and some places in
north Norway. Noccaea caerulescens grows
on dry grassland and slopes, escarpments,
rocky ground, roadside slopes and similar
sites, apparently without posing a particular
threat to indigenous species with corresponding
habitat requirements. The same applies
to some other newcomers. They must be
regarded as harmless.
....men noen blir det med tiden
En rekke sjeldne og truede karplanter i
Norge vokser på tørre, lysåpne og kalkrike
steder. Nedre deler av Østlandet, og særlig
Oslofjorden, er viktige områder for slike
arter. I 1865 ble russesvalerot (Vincetoxicum
rossicum) (Bjureke upubl.) først observert
på øyer i indre Oslofjord, og lenge stod den
noen få steder som en botanisk kuriositet.
I lett skygge blir den ca. 2 m høy og klatrer
i andre planter. I dag vokser russesvalerot
på flere øyer og er også funnet på fastlandet
ved fjorden. Den er blitt en trussel for tørre
bakker og enger (som naturtype) og for
truede arter. Russesvalerot sto på den forrige
norske rødlisten (DN 1999), men er nå
fjernet (Kålås m.fl. 2006) og har i stedet fått
status som regional problemart.
Russesvalerot Vincetoxicum rossicum
Foto Photo: Eli Fremstad
....but some will be eventually
A number of rare, endangered vascular plants
in Norway grow on dry, open, calcareous
places. Lowland parts of southeast Norway,
particularly beside Oslofjord, are important
areas for such species. Vincetoxicum rossicum
was first observed on islands in inner
Oslofjord in 1865 (Bjureke, unpubl.), and
for a long time it occurred in a few places as
a botanical curiosity. It can reach a height of
2 m in slightly shady places, and climbs in
other plants. Today, Vincetoxicum rossicum
grows on more islands and has also been
found on the mainland beside the fjord.
It has become a threat for dry slopes and
grassland (as a habitat) and for endangered
species. It figured on the previous Norwegian
Red List (DN 1999), but has now been
removed (Kålås et al. 2006) and is instead
designated as a regional problem species.
Ferskvannsarter som er spredt av mennesket til nye
vassdrag i Norge, som for eksempel ørekyt (Phoxinus
phoxinus) (boks 4), lagesild (Coregonus albula) (boks 7)
og pungreke (Mysis relicta) (boks 4) ser ofte ikke ut til å
ha en latensperiode som er særlig lengre enn den tiden
det må ta å bygge opp en tett bestand med utgangspunkt
i noen få introduserte individer (Museth m.fl.
2002, Amundsen m.fl. 1999, Næsje m.fl. 2003). Det
er spekulert på om dette kan ha sammenheng med at
norsk ferskvannsfauna av innvandringshistoriske årsaker
er så artsfattig at det finnes lett tilgjengelige ressurser
(”ledige nisjer”). Selv om utviklingen av en tett bestand
av den fremmede arten går raskt, ser det ofte ut til å ta
lang tid før økosystemet stabiliserer seg i den nye situasjonen
(se for eksempel Bøhn & Amundsen 2004).
Latensperioder kan grupperes innen tre hovedkate-
Red-berried elder (Sambucus racemosa) was introduced
to Scandinavia as a garden plant nearly 200 years ago
and has now become naturalised over large parts of
the country (Fremstad & Elven 1998). The sap beetle
(Heterhelus scutellaris), which lives exclusively on this
plant, was first observed in Norway in 1979 after having
spread successively from Denmark through Sweden over
a period of about 60 years (Ottesen & Kvamme 1985).
It is now very common on red-berried elder throughout
the range of the plant.
Freshwater species that are spread by people to
new watercourses in Norway, like minnows (Phoxinus
phoxinus) (Box 4), vendace (Coregonus albula) (Box 7)
and opossum shrimps (Mysis relicta) (Box 4), often do
not seem to have a time lag that is significantly longer
than the time they need to build up a dense population
27