Norsk svarteliste 2007

Norsk svarteliste 2007
Spredning og effekter av fremmede arter Dispersal and effects of alien species
Pærebrann er de siste årene blitt en trussel for dem
som driver fruktdyrking. Dette er en alvorlig sykdom
på eple, pære og prydbusker i rosefamilien og skyldes
bakterien Erwinia amylovora. Pærebrann ble først
beskrevet i 1882 i Nord-Amerika i delstaten New
York (Sletten & Sundheim 2007). Den er nå utbredt
i Nord- og Mellom-Amerika, Asia og New Zealand.
I England kom det første angrepet i 1958, og i løpet
av de siste femti årene har sykdommen vært under
spredning i Europa. Det er sannsynlig at sykdommen
ble innført til Europa med smittet plantemateriale
(Sletten & Sundheim 2007). I Norge ble bakterien
funnet i 1986, og siden er den spredt, hovedsakelig i
mispelarter (Cotoneaster), i Rogaland og Hordaland.
Sommeren 2006 ble den oppdaget i Vest-Agder.
Pærebrann har stor økonomisk betydning og bekjempes
ved at mottakelige mispelarter ryddes bort der
sykdommen er påvist og i nærområdene. Ennå er
ikke sykdommen funnet i fruktdyrking her i landet (Sletten &
Sundheim 2007).
Boks 11. Introduksjoner av parasitter og sykdommer
Box 11. Introductions of parasites and diseases
Varroamidden (Varroa destructor) finnes i store
deler av Asia, men er opp gjennom årene spredt
til de fleste verdensdeler. Midden ble overført fra
den asiatiske bien (Apis cerana) til den europeiske
honningbien ( Apis mellifera) for ca. 50 år siden, og
i løpet av denne perioden har den spredt seg til de
fleste land i blant annet Europa og Sør-Amerika.
I Nord-Amerika ble den oppdaget for første gang
i 1987. I Norge ble den første gang påvist i 1993
i Bærum, og er kjent fra en rekke steder hvor det
drives honningproduksjon, både på Sør- og Østlandet
og i Midt-Norge (Bevanger 2005). I honningbisamfunn
vil bestanden av midd svekke bikolonien så
mye at den dør ut i løpet av fire–fem år. En av årsakene til det
er at midden overfører sykdomsframkallende virus til biene, i
første rekke DWV-virus (”deformed wing virus”) og APV-virus
(”acute paralysis virus”) (Martin 2001).
Pærebrann
Erwinia amylovora
Foto Photo: Erling Fløistad
Varroamidden
Varroa destructor
Foto Photo: Ove Hetland
Fireblight has recently become a threat for fruit
growers. It is a serious disease affecting apples, pears
and ornamental shrubs in the rose family and is
caused by the bacterium Erwinia amylovora. Fireblight
was first described in1882 in North America
in New York State (Sletten & Sundheim 2007). It
now occurs widely in North and Central America,
Asia and New Zealand. The first attack in England
occurred in 1958, and the disease has spread through
Europe over the last 50 years; it was probably
introduced to Europe with infected plants (Sletten
& Sundheim 2007). The bacterium was found
in Norway in 1986, and has been spreading since,
mainly on medlar species (Cotoneaster) in Rogaland
and Hordaland. In summer 2006, it was discovered
further east in Vest-Agder. Fireblight has great
economic importance and is tackled by clearing out
receptive medlars where the disease is discovered and
in the vicinity. The disease has still not been found in orchards
in this country (Sletten & Sundheim 2007).
Varroa mite (Varroa destructor) is found over large
parts of Asia, but has gradually spread to most of
the world. The mite was transferred from the Asiatic
honey bee (Apis cerana) to the European honey bee
(Apis mellifera) about 50 years ago, and during this
time it has spread to most countries in Europe and
South America, for instance, and was first discovered
in North America in1987. The first record in Norway
was in Bærum, near Oslo, in 1993, and it is now
known from many places where honey is produced
in southernmost, south-eastern and central Norway
(Bevanger 2005). The mites will sufficiently debilitate
a honey bee colony that it will die out in a matter of 4 or 5
years. One reason for this is that the mite transmits a pathogenic
virus to the bees, generally the DWV virus (”deformed
wing virus”) or the APV virus (”acute paralysis virus”) (Martin
2001).
Lakseparasitten (Gyrodactylus salaris) har fått alvorlige konsekvenser
i Norge. Midt på 1970-tallet ble parasitten fraktet til
Norge fra Sverige ved import av unger av laks og regnbueørret.
Siden er den spredt til 45 vassdrag rundt om i landet, og
villaksbestandene i 24 vassdrag er utryddet (Johnsen 2006).
De økonomiske tapene som følge av parasitten er beregnet
til 200–250 millioner kroner årlig og har så langt kostet den
norske stat flere milliarder kroner (Direktoratet for naturforvaltning
& Statens dyrehelsetilsyn 2002).
Almesjuke forårsakes av en sekksporesopp (Ophiostoma
ulmi og O. novo-ulmi) som dreper treet. Denne sykdommen
etablerte seg for fullt i Norge på 1980-tallet og er i dag utbredt
på store deler av Østlandet sør til Larvik og Fredrikstad og
nord til Romerike og Ringerike der man i dag kan se at mange
almetrær er døde. Soppen spres over korte avstander med
barkbillen almesplintborer (Scolytus laevis) som er vanlig på
alm både på Øst- og Vestlandet (Hansen & Sømme 1994).
Spredning over lengre distanser skjer med tømmerimport,
og det er sannsynligvis på den måten at sykdommen kom til
Norge. Sykdommen kan ha dramatiske økologiske konsekvenser
for bl.a. andre insektarter som lever utelukkende på alm, for
eksempel noen arter av sommerfugler.
Gyrodactylus salaris is a salmon parasite that has seriously
affected wild Atlantic salmon in Norway. It came to Norway in
the mid-1970s with salmon and rainbow trout parr imported
from Sweden. It has since spread to 45 rivers around the country,
and the wild salmon stock has been made extinct in 24
rivers (Johnsen 2006). According to the Directorate for Nature
Management and the Norwegian Animal Health Authority
in 2002, the financial losses due to the parasite have been
estimated at 200–250 million NOK annually and attempts to
eradicate it have so far cost the Norwegian Government several
billion NOK.
Dutch elm disease is caused by a sac fungus (Ophiostoma ulmi
or O. novo-ulmi) which kills the tree. It struck fully in Norway
in the 1980s and is now widespread in south Norway as far
south as Larvik and Fredrikstad and north to Romerike and
Ringerike, where many elm trees can be seen to have died. The
fungus spreads over short distances with the aid of the middle
elm tree split bark beetle (Scolytus laevis), which is common on
elm trees in southeast and west Norway (Hansen & Sømme
1994). Dispersal over longer distances probably takes place
through imported timber, which is probably how the disease
reached Norway. The disease can have dramatic ecological consequences,
in part for other species of insects living exclusively
on elm, such as some species of lepidoptera.
41