Morselskaps ansvar for datterselskaps forpliktelser ...

184 Mads Henry Andenæs
referatet ser jeg først på utfomringen av gjeldende rett, og dernest på den
lovgivningspolitiske vurdering.
Morselskapet kan for det første bli ansvarlig på kontraktmes sig grunnlag.
Dette er i praksis det viktigste av de tre ansvarsgrunnlag. De spørsmål som her
melder seg, er stort sett alminnelige kontraktsrettslige spørsmål om tolking og
utfylling. Jeg vil anta at disse prinsipper stort sett er de samme i alle de
nordiske land.
I referatet er det nevnt et par rettsavgjørelser hvor det var uklart om
medkontrahenten kunne holde seg til morselskapet på kontraktsmessig grunnlag.
Som et mer generelt synspunkt kan det hevdes at den som inngår en
avtale, blir personlig ansvarlig når noe annet ikke er særlig avtalt. Synspunktet
er i en annen forbindelse lagt til grunn i høyesterettsdommen i Norsk
Retstidende 1980. 1109.
Referatet går også inn på betydningen av at morselskapet avgir erklæringer
som skal skape tillit til datterselskapet, dvs. det som i det store utland kalles
«letters of intent» eller «Patronatserklärungen», og som referenten kailer
«avsiktsdeklarationer». Referenten hevder så vidt forstås at det rettslige innhold
av slike erklæringer beror på helt konkret tolking. Det er jeg enig i. Jeg
kan bidra til referentens eksempelsamling med et celebert og omdiskutert
tilfelle fra norsk praksis. Det gjelder industriministerens støtteerklæring til
fordel for Tandbergs Radiofabrikk A/S av 19. august 1977. Erklæringen ble
avgitt etter anmodning fra selskapets styre for å styrke tilliten til selskapet,
som var på vaklende føtter. Formelt ble erklæringen avgitt i brev til styret,
men reelt var den beregnet på offentlig bruk. Det er visst ingen tvil om at
erklæringen virket etter hensikten, og forlenget selskapets liv en viss tid.
Samtidig var den så varsomt utformet at den neppe påførte staten ansvar.
Kreditorene gav seg her uten rettssak. Jeg tilføyer for ordens skyld at staten i
teknisk forstand ikke er noe morselskap og på tidspunktet for støtteerklæringen
ikke engang hadde fått aksjer i Tandberg. Problemstillingen er imidlertid den
samme som ved tilsvarende erklæringer fra morselskapet.
Det neste ansvarsgrunnlag er erstatningshetingende åtferd fra morselskapets
side. Her er det atskillig vanskeligere å finne et felles nordisk diskusjonsgrunnlag.
For det første er de alminnelige erstatningsregler forskjellige i de ulike land.
I svensk rett kre ves ved såkalt «ren förmögenhetsskada» (i motsetning til
«person- och sakskada») at det foreligger et straffbart forhold. I norsk rett
oppstilles ikke noe slikt vilkår, og det samme gjelder så vidt jeg vet i dansk
rett.
For det annet har aksjelovgivningens erstatningsregler fått en annen utfor-