Morselskaps ansvar for datterselskaps forpliktelser ...

More documents

Recommendations

Info

184 Mads Henry Andenæs referatet ser jeg først på utfomringen av gjeldende rett, og dernest på den lovgivningspolitiske vurdering. Morselskapet kan for det første bli ansvarlig på kontraktmes sig grunnlag. Dette er i praksis det viktigste av de tre ansvarsgrunnlag. De spørsmål som her melder seg, er stort sett alminnelige kontraktsrettslige spørsmål om tolking og utfylling. Jeg vil anta at disse prinsipper stort sett er de samme i alle de nordiske land. I referatet er det nevnt et par rettsavgjørelser hvor det var uklart om medkontrahenten kunne holde seg til morselskapet på kontraktsmessig grunnlag. Som et mer generelt synspunkt kan det hevdes at den som inngår en avtale, blir personlig ansvarlig når noe annet ikke er særlig avtalt. Synspunktet er i en annen forbindelse lagt til grunn i høyesterettsdommen i Norsk Retstidende 1980. 1109. Referatet går også inn på betydningen av at morselskapet avgir erklæringer som skal skape tillit til datterselskapet, dvs. det som i det store utland kalles «letters of intent» eller «Patronatserklärungen», og som referenten kailer «avsiktsdeklarationer». Referenten hevder så vidt forstås at det rettslige innhold av slike erklæringer beror på helt konkret tolking. Det er jeg enig i. Jeg kan bidra til referentens eksempelsamling med et celebert og omdiskutert tilfelle fra norsk praksis. Det gjelder industriministerens støtteerklæring til fordel for Tandbergs Radiofabrikk A/S av 19. august 1977. Erklæringen ble avgitt etter anmodning fra selskapets styre for å styrke tilliten til selskapet, som var på vaklende føtter. Formelt ble erklæringen avgitt i brev til styret, men reelt var den beregnet på offentlig bruk. Det er visst ingen tvil om at erklæringen virket etter hensikten, og forlenget selskapets liv en viss tid. Samtidig var den så varsomt utformet at den neppe påførte staten ansvar. Kreditorene gav seg her uten rettssak. Jeg tilføyer for ordens skyld at staten i teknisk forstand ikke er noe morselskap og på tidspunktet for støtteerklæringen ikke engang hadde fått aksjer i Tandberg. Problemstillingen er imidlertid den samme som ved tilsvarende erklæringer fra morselskapet. Det neste ansvarsgrunnlag er erstatningshetingende åtferd fra morselskapets side. Her er det atskillig vanskeligere å finne et felles nordisk diskusjonsgrunnlag. For det første er de alminnelige erstatningsregler forskjellige i de ulike land. I svensk rett kre ves ved såkalt «ren förmögenhetsskada» (i motsetning til «person- och sakskada») at det foreligger et straffbart forhold. I norsk rett oppstilles ikke noe slikt vilkår, og det samme gjelder så vidt jeg vet i dansk rett. For det annet har aksjelovgivningens erstatningsregler fått en annen utfor-
Morselskaps ansvar for datterselskaps förpliktelser (ansvarsgjennombrudd) 185 ming i den norske lov enn i de øvrige land. Den norske aksjelovs § 15-1 bestemmer helt generelt at selskapets tillitsmenn og aksjonærer er personlig erstatningsansvarlig for uaktsom skadeforvoldelse overfor selskapet eller tredjemann. De øvrige land har en vesentlig snevrere formulering. Det personlige erstatningsansvar overfor tredjemann gjelder bare når aksjeselskapsloven eller vedtektene er overtrådt. For aksjonærers ansvar kreves i tillegg at uaktsomheten tv grov. Av spesiell interesse for dagens tema er i hvilken grad morselskapet kan bli erstatningsansvarlig dersom datterselskapet er underkapitalisert. I norsk rett er det her naturlig å ta utganspunkt i den rettspraksis som foreligger om styrets ansvar når en igangværende bedrift fortsettes uten tilstrekkelig kapitalgrunnlag. Domspraksis har her fastslått at styrets medlemmer kan pådra seg personlig ansvar dersom de inngår förpliktelser på selskapets vegne på et tidspunkt hvor de forsto eller burde forstå at selskapet ikke ville bli i stand til å betale (se bl.a. Rt 1975. 198). Hvis det i stedet er aksjonærene som treffer beslutningen, kan disse bli personlig ansvarlig på samme måte som ledelsen. Det gjelder hva enten beslutningen treffes i eller utenfor generalforsamlingen. Ved vurderingen av passivitet fra aksjonærenes side, er det derimot en vesentlig forskjell fra ledelsens stilling. En aksjonær har ingen alminnelig plikt til å holde seg underrettet om hva som skjer i selskapet og delta i selskapets virksomhet. Han kan ansvarsfritt overlate driften til styret. Etter min oppfatning bør dette også gjelde for et morselskap, bortsett kanskje fra helt spesielle unntakstilfeller. Disse ansvarsregler vil etter min oppfatning i realiteten også gjelde ved vurderingen av om selskapet er underkapitalisert ved stiftelsen. Dersom stiftelsen skjer i samsvar med lovens regler, vil vel et eventuelt ansvarsbetingende forhold først oppstå hvis selskapet etter stiftelsen påføres større förpliktelser enn kapitalgrunnlaget tilsier. I samme retning forstår jeg en uttalelse i den odelstingsproposisjon som ligger til grunn for den norske lov, hvor det heter: «... selv om loven tillåter en forholdsvis lav minstekapital, vil det ikke alltid være forsvarlig å drive selskapet med så liten kapital. Dersom uforsvarlig finansiering fører til at kreditorer og andre blir påført tap, vil styret kunne bli ansvarlig for tapet.» (Ot prp nr 19 1974-75 s 16). Jeg avstår fra å utforme synspunktet mer i detalj. Hvorvidt det kan tenkes et erstatningsansvar for den som deltar i en ufundert refinansiering av selskapet, står for meg som et tvilsomt og vanskelig spørsmål. En redningsaksjon i form av at det tegnes frisk aksjekapital i selskapet, er ikke ensbetydende med at selskapet blir solvent. Kapitalinn-
Page 1 and 2: Morselskaps ansvar for datterselska
Page 19: Morselskaps ansvar for datterselska

Morselskaps ansvar for datterselskaps forpliktelser ...

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?