Morselskaps ansvar for datterselskaps forpliktelser ...

More documents

Recommendations

Info

186 Mads Henry Andenæs sprøytingen vil i slike tilfelter lett føre til at de mest aggressive kreditorer får betaling, og at nye og intetanende kreditorer blir skadelidende når sammenbruddet til slutt kommer. Generelt vil jeg anta at det skal svært mye til for å påføre innskyteren ansvar på dette grunnlag, men at spørsmålet må avgjøres konkret. Det kan nevnes at muligheten for et erstatningsansvar var et medvirkende moment til at staten til slutt begjærte Tandberg konkurs i stedet for å sprøyte inn ytterligere aksjekapital (det trykte referat s 82 note 4 er ikke helt ajour her). Mens ansvar på kontraktsmessig og erstatningsrettslig grunnlag er uten direkte sammenheng med morselskapets stilling som aksjonær, er ansvarsgjennombrudd direkte knyttet til aksjonærposisjonen. Ansvarsgjennombrudd vil jo si at aksjonæren blir betraktet som personlig ansvarlig deltaker. Det synes som om svensk og finsk teori nå stort sett anser rettsinstituttet ansvarsgjennombrudd som en del av gjeldende rett. Tidligere har læren særlig vært forankret i synspunktet misbruk eller illojal bruk av aksjeselskapsformen. Referenten går i tilslutning til sin landsmann Huttonen inn for et mer vidtrekkende identifikasjonssynspunkt. Etter dette prinsipp beror det så vidt jeg forstår på en interesseavveining om morselskapet skal identifiseres med datterselskapet. Hva norsk rett bør anses for å gå ut på, beror i vesentlig grad på hvordan man stiller seg til de reelle hensyn. Generelt sett vil jeg imidlertid anta at læren om ansvarsgjennombrudd har litt trangere kår i Norge enn i Sverige og Finland. I stedet for å gi meg inn på en bredere drøftelse av norsk rett, vil jeg fremlegge til diskusjon et særlig spørsmål hvor vi i norsk rett har en høyesterettsdom som kan være av interesse også i de øvrige land. Hvorvidt bør morselskapet identifiseres med datterselskapet når det gjelder ansvaret for feil fra datterselskapets ansatte? For å illustrere problemstillingen kan man tenke seg to mater å organisere foretaket på. Alternativ 1 er at foretaket organiseres i ett enkelt selskap, med de enkelte deler som avdelinger innen selskapet. Alternativ 2 er at de enkelte avdelinger utskilles som egne datterselskaper med hver sine ansatte. I alternativ 1 er det klart at selskapet har arbeidsgiveransvar for samtlige ansatte i de forskjellige avdelinger. I alternativ 2 er utgangspunktet etter min oppfatning derimot at hvert selskap bare har arbeidsgiveransvar for sine ansatte. På samme måte må det stille seg med styremedlemmer som morselskapet har valgt til å forestå forvaltningen i datterselskapet. Høyesterettsdommen i Rt 1937. 600 gjelder det siste spørsmål. En bank
Morselskaps ansvar for datterselskaps förpliktelser (ansvarsgjennombrudd) 187 overtok i 1921 et skip som banken hadde pant i, med sikte på å fortsette driften i påvente av bedre tider. Banken overlot til et disponentfirma G å ordne saken. Det ble stiftet et skipsaksjeselskap, A/S Fossnes, som overtok skipet. Banken ble eneaksjonær og disponentfirmaet styre. Disponenten fikk så i stand en fusjon, og opptrådte i den anledning på ansvarsbetingende måte i forhold til det annet selskaps aksjonærer. For dette rettsbrudd ble naturligvis G selv og A/S Fossnes ansvarlig. Det som interesserer her er at også banken ble ansvarlig, og da ut fra et identifikasjonssynspunkt. Om dette heter det i dommen: «... banken må ... være ansvarlig for de av A/S Fossnes og G ... i bankens interesse foretatte transaksjoner, som banken finansierte uten å øve kritikk. A/S Fossnes var bankens egen skapning, og banken var både reelt og formelt enerådende i selskapets anliggender, og selskapets bestyrer var bankens befullmektigede, og når han opptrådte var det utelukkende i kraft av det alminnelige oppdrag banken hadde gitt ham.» Jeg tilføyer at det av dommen forøvrig fremgår at meningen er å holde banken ansvarlig på rent objektivt grunnlag. Personlig setter jeg et spørsmålstegn ved om dommen bør opprettholdes som gjeldende rett. Mitt syn er at et styre rettslig sett må anses for å opptre på selskapets vegne, ikke på vegne av hovedaksjonæren. Jeg har også vanskelig for å se at det i denne saken var noen grunn til å gjøre unntak fra prinsippet. I det hele tatt vil det vel være slik at det i forhold til arbeidsgiveransvaret normalt bare kan opereres med én arbeidsgiver for hver ansatt. Konsekvensen skulle da bli at morselskapet bare har arbeidsgiveransvar når den ansatte ikke kan anses for å arbeide i datterselskapet, men i morselskapet. Jeg er i atskillig tvil om disse spørsmålene, og vil med interesse høre om det er andre synspunkter på dem. Til sist noen bemerkninger de lege fer enda. Morselskapets ansvar på kontraktsmessig grunnlag finner jeg liten grunn til å si noe om. Det samme gjelder erstatningsregelen i NAL § 15-1. På juristmøtet i Stockholm i 1981 ble det riktignok satt et spørsmålstegn ved den fra finsk side. Høyesterettsdommer Jan Skåre, som vel står bak utformingen av den norske regel, uttalte ved den anledning at han synes den norske lovs utgangspunkt er sunt og enkelt. (29 NJM Del I s 377-379). Med den alminnelige erstatningsrettslige bakgrunn vi har i norsk rett, vil jeg si meg enig med Skåre på dette punkt. Hva så med ansvarsgjennombrudd? La meg først forfølge referentens tanker om hvilke samfunnsmessige hensyn som taler for og mot å anerkjenne ansvarsgjennombrudd.
Page 1 and 2: Morselskaps ansvar for datterselska
Page 21: Morselskaps ansvar for datterselska

Morselskaps ansvar for datterselskaps forpliktelser ...

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?