Morselskaps ansvar for datterselskaps forpliktelser ...

More documents

Recommendations

Info

194 Jan Dahl styremedlemmene i datterselskapet, på samme måte som styremedlemmer kan ha ansvar i andre selskaper. Og hvis jeg forstod sistnevnte taler riktig, så er jeg enig i at dersom de styremedlemmene som utfører de erstatningsbetingende disposisjonene, er ansatte i morselskapet, vil moderselskapet normalt være ansvarlig for disses disposisjoner. 2. Når jeg förlåter dette med direkte ansvar, synes jeg det er naturlig å sondre mellom det kontraktsmessige ansvar og erstatningstilfellene. En hovedgruppe er at datterselskapet har påtatt seg en kontraktsmes sig förpliktelse, og det er gjort klinkende klart for medkontrahenten at det er datterselskapet man handler med. Det siste er et vilkår for mitt standpunkt. Datterselskapet må være gyldig stiftet og registrert, og man må ved brevpapir, signatur el.lign. ha gjort det helt klart at det er datterselskapet som handler. Har man bommet her, skal det lite til for at morselskapet er ansvarlig. Men hvis man først korrekt har fulgt de formelle regiene og ikke gjort noe som gir den annen part grunn til å tro at han handler med morselskapet, kan jeg ikke se noen rimelighet eller grunnlag for at medkontrahenten etterpå skal kunne hevde et ansvarsgjennombrudd. 3. Større vansker har jeg i de store erstatningstilfellene, og da kanskje særlig hvor det blir en katastrofe som nevnt av referenten. Men også her vil jeg være avvisende overfor et erstatningsgjennombrudd, og jeg spør om vi ikke bedre kan regulere problemet på en annen måte. Når et amerikansk konsern skal drive oljevirksomhet på den norske kontinentalsokkel og i den anledningen normalt stifter et datterselskap i vårt land, vet myndighetene hvem de har med å gjøre, og de vil normalt i nødvendig utstrekning sørge for sikring i form av garantier fra morselskapet. Og i det velregulerte - eller som mange hevder alt for regulerte - norske samfunn, har man konsesjonsplikt (krav om offentlig tillåtelse) for en nesten hvilken som helst virksomhet. Og jeg spør om ikke denne offentlige regulering og vilkårsetting for virksomhet er den riktige veien til å hindre usunn eller ikke tilstrekkelig kapitalsikret virksomhet. Jeg mener at det er den linje man bør følge videre fremfor en mer generell regel om ansvarsgjennombrudd som etter min mening nødvendigvis må ramme uhederlige og uheldige om hverandre. Underdirektør GUDMUND KNUDSEN, Norge: Ansvarsgjennombrudd er et spørsmål som i Norge, og så vidt jeg forstår i motsetning til Sverige og Finland, har vært forholdsvis lite behandlet både i rettspraksis, administrativ praksis og i selskapsrettslig litteratur.
Morselskaps ansvar for datterselskaps förpliktelser (ansvarsgjennombrudd) 195 Det er akseptert, og stort sett regnet som et gode, at den som skal starte opp næringsvirksomhet skal ha ulike selskapsformer å velge mellom. Han skal kunne velge en selskapsform som passer for nettopp den konkrete type virksomhet som skal drives. Et viktig - og også et fullt anerkjent hensyn - i alle fall i Norge, er at dersom det knytter seg en særlig risiko til virksomheten, skal det være adgang til å begrense risikoen ved å velge aksjeselskapsformen. Jeg tror at de fleste vil være enige i at det - i alle fall som et utgangspunkt - ikke i seg selv er noe suspekt i å plassere den summen av penger man ønsker å satse, i et aksjeselskap, for så å drive virksomheten gjennom dette. Forutsetningen må selvsagt være at reglene i aksjeloven overholdes, og da særlig de regler i aksjeloven som er satt til vern om selskapskapitalen. Det å skille ut risikofylt virksomhet i aksjeselskaper er noe som det til dels også oppmuntres til fra norske statsmyndigheter, gjennom lovgivning og administrativ praksis. Jeg nevner reglene om konsernbidrag vi fikk for et par år siden som bygger på den forutsetning at en næringsdrivende bør kunne dele opp virksomheten i en rekke forskjellige aksjeselskaper innen samme konsern. Hvor den norske stat gir støtte til næringsvirksomhet, har det i en del tilfeller vært stilt som et uttrykkelig vilkår fra statens side at særlig risikofylt virksomhet skal skilles ut i et eget aksjeselskap, slik at den offentlige støtten ikke blir dratt med i en eventuell konkurs. Jeg kan også nevne at hvor utenlandske selskaper har ønsket å etablere seg her i landet; det gjelder særlig innen oljesektoren, har den norske stat forlangt at det skal skje i form av et norsk datterselskap, og ikke i form av en filial. Det som er sagt om den muligheten som bør gjelde til å skille ut risikofylt virksomhet i aksjeselskaps form, gjelder uansett om det er en fysisk person eller et aksjeselskap som står bak virksomheten. Også et aksjeselskap som står bak virksomheten. Også et aksjeselskap må ha muligheten til å begrense risikoen ved å skille ut særlig risikofylt virksomhet i et eget aksjeselskap. Det er stort sett noe som både aksjonærer, ansatte og samfunnet som sådan vil være interessert i. Min foreløpige konklusjon etter dette blir at aksjeselskapsformen, og det begrensede deltakeransvaret som særpreger denne selskapsformen, dekker et klart samfunnsmessig behov og bør opprettholdes. Noe prinsipielt skille mellom hvorvidt den som står bak virksomheten er et aksjeselskap eller en privatperson er det neppe. Den muligheten et aksjeselskap har til å danne et selvstendig datterselskap, som det, i all fall som hovedregel ikke hefter for, bør altså etter mitt skjønn opprettholdes. Dette leder over til det som mer direkte er dagens emne: spørsmålet om ansvarsgjennombrudd, og tilsier at jeg ikke kan se at det gjør seg gjeldende
Page 1 and 2: Morselskaps ansvar for datterselska
Page 29: Morselskaps ansvar for datterselska

Morselskaps ansvar for datterselskaps forpliktelser ...

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?