Menneske først! - Udir.no

26
re og utvetydige og faller sammen med «det sunne folkevett» hos kloke
foreldre og lærere. Hun håper at hennes arbeid vil kunne være til nytte
for foreldre og lærere – «når de gir seg i kast med den største og mest utfordrende
av alle oppgaver: den kjærlige og hengivne rettledning av de
kommende generasjoner».
Jeg deler Mary Ellen Goodmans synspunkter. Det vil være en stor feil
å utviske skillet mellom barn og voksne, og det vil være en stor feil å overlate
den moralske rettledningen til jevnaldrende. Det er vi som må påta
oss ansvaret for å oppdra barna. Vi kan ikke abdisere som voksne under
vimpler som hyller den grenseløse frihet og den totale autonomi. Barn må
veves inn i et sosialt nettverk av ulike aldersgrupper, slik at de føler at de
betyr noe, hører til et sted. Der de både har plikter og blir rettledet.
Mon tro om ikke stadig flere kjenner seg som den frigitte slaven Bark
i Antoine de Saint-Exupérys (1900–44) roman Sand, vind og stjerner.
Han har fått sin frihet, men vet ikke riktig hva han skal bruke den til.
Han føler en glupende trang til å være et menneske blant mennesker, til
å være knyttet til andre. Men Bark oppdager til sin forskrekkelse at han
som frigitt slave er uten tilknytning til verden:
Han var fri, men så grenseløst fri at han ikke følte at han veide
noe på jorden. Han manglet det som betyr noe i forholdet til
andre mennesker, og som får en til å gå langsommere: tårene og
avskjedene, bebreidelsene og gledene - alt det menneskene kjærtegner
eller river i stykker hver gang de gjør den minste bevegelse,
de tusen bånd som knytter oss til de andre og gjør oss tunge.
Når Bark går omkring i kaféene og salgsbodene i Agadir, er han en
kunde på lik linje med de andre kundene. Når han kjøper et glass te, får
han et lite smil med på kjøpet. For å få et nytt smil må han kjøpe et nytt
glass. Slik streifer han rundt i byen, venneløs og vektløs. Og han kjenner
at den friheten han så sterkt hadde ønsket, smaker bittert.
Til slutt kommer en liten fattiggutt forbi. Bark klapper ham forsiktig
på kinnet. Gutten smiler. Ikke tillært og beregnende som de andre, men
varmt og tillitsfullt. For Bark er det som å bli kalt tilbake til livet igjen.
Smilet tiner noe inni ham. Der og da fatter han en beslutning. Han går
bort til salgsbodene og kommer tilbake med favnen full av leker, armbånd
og gullbroderte tøfler. Fattigungene kommer løpende, den ene etter
den andre, flokker seg om ham – og alle får gaver. For dem er Bark
den svarte guden, som har gjort denne dagen forskjellig fra alle andre
dager. Til tross for at han har ruinert seg og brukt opp alle sine penger,
er han overveldet av lykke. Han har betydd noe for noen. Og han kjenner
tyngden av de tusen håp. Med en hale av barn etter seg har han fø-