Menneske først! - Udir.no

var i konflikt med hverandre, sammen på Tingvollen utenfor Reykjavik.
Var noen drept, kunne offerets slektninger kreve erstatning fra den ansvarlige
eller hans ætt. Var noen skadet, krevde man oppreisning. I dag
møtes vi i rettsalene. Her er det samfunnet som på egne og offerets vegne
anklager. Til stede er også pårørende, interesserte tilhørere og pressen.
Det som skjer, er inngjerdet av tydelige ritualer. Man dømmes etter
Loven. Det handler om skyld, straff og soning.
Jeg har opplevd på Nansenskolen, med mennesker fra Balkan, hva
som kan skje der mennesker møtes ansikt til ansikt. 72 I en atmosfære
stinn av mistenksomhet og hat forteller deltakerne sine historier: Slik
var det å være meg. Slik var min situasjon. Skjønner dere hvorfor jeg
gjorde slik jeg gjorde, og tenker slik jeg tenker? Nei. Så må historiene
gjentas, samtalene fortsette. Etter ei uke eller en måned begynner et nytt
spørsmål å ta form: Hva om jeg var i den annens sted? Ville jeg da ha
tenkt og handlet slik som henne? Kanskje.
Nelson Mandela er blitt stående som vår tids fremste forkjemper for
rettferdighet og forsoning. Etter 27 år i fangenskap på Robben Island,
var han fremdeles i stand til å se mennesket i systemet og ansiktet bak
handlingen. I sin selvbiografi Veien til frihet (1994) skriver han:
Jeg har alltid visst at innerst inne i hjertet til hvert eneste menneske
finnes det medlidenhet og sjenerøsitet. Ingen blir født med hat til et
annet menneske på grunn av vedkommendes hudfarge, bakgrunn
eller religion. Folk må lære å hate, og hvis de kan lære å hate, kan
man lære dem å elske, for kjærligheten er mer naturlig for menneskenes
hjerte enn det motsatte. Selv i den dystreste tid i fengselet,
da kameratene mine og jeg ble presset til den ytterste grensen av
hva vi kunne tåle, kunne jeg se et glimt av menneskekjærlighet
hos en av vaktene, kanskje bare i et sekund, men det var nok til
å trøste meg og få meg til å holde ut. Menneskets godhet er en
flamme som kan skjules, men aldri slukkes.
Hva med forsoningens betydning i vårt eget samfunn? Mange mennesker,
spesielt barn og ungdom, begår kriminelle handlinger uten å
trekkes til ansvar, bli tilkjent skyld og deretter tilgivelse og forsoning.
Vi gjør det i beste mening. Vi lar «nåde gå for rett», sier vi. Lovbryterne
går fri. Men det er en frihet som gjør ufri, en nåde som kan vise seg å bli
nådeløs. Det uoppgjorte ligger som en verkbyll i sinnet, og en blir ikke
helet. Skylden blir kamuflert i et juridisk unnvikende språk, ikke renset
vekk gjennom en prosess av skyld, oppgjør, tilgivelse og forsoning. (Jeg
snakker ikke her om straff eller hevn.)
Kanskje burde vi hatt et spesielt rom ved siden av rettssalene, der
71