Menneske først! - Udir.no

50
Hvis denne elevens oppførsel er resultatet av skolens undervisning, så
har skolen feilet. For denne eleven ser ikke ut til å ha lært noe om verken
likeverd, toleranse, fellesskap eller medansvar.
Hvorfor er fellesskapet i skolen så viktig? Det åpner et rom der barn
og unge møtes ansikt til ansikt. Bånd knyttes. Vi er ikke alene, men finner
hverandre i samværets forpliktelser. Når vi gir, får vi. Fellesskapet blir
noe mer enn summen av de enkelte. Sammen greier vi det vi ikke makter
hver for oss. Det må to til for å bruke ei vippehuske, mange for å spille
teater eller fotball.
Vi må alltid møte andre for å finne oss selv. De andre er et speil, deres
blikk blir også mitt eget. Aldri kjenner jeg min egen hud så sterkt som når
jeg rører ved en annens. Og når en annen i fortrolighet forteller om gleder
og sorger, kjenner jeg mine egne tydeligere.
I et fellesskap lærer vi å ta hensyn. Egne ønsker må krympes eller utsettes.
Vi albuer oss ikke fram, men stiller oss i kø, venter på tur. Og fordi jeg
er sårbar og trenger hjelp, kjenner jeg også hvordan andre har det. Jeg lærer
innlevelse, medfølelse og solidaritet. Jeg lærer å leve sammen med dem
som er annerledes enn meg, eldre eller yngre, flinkere eller svakere. Eller
dem jeg misliker. Slik lærer jeg å tåle forskjellighet. Den svenske skuespilleren
og forfatteren Tage Danielsson (1928-85) skrev en gang:
En droppe droppad i livsens älv, har ingen kraft till att flyta själv.
Det ställs ett krav på varenda droppe: hjälp att holda dom andra oppe.
Skolen er et moraldannende fellesskap, der elevene ikke bare stiller
spørsmål ved hvem de er, men også ved hvem de bør være. I våre typer
samfunn har vi få slike moraldannende fellesskap igjen.
Klassen har vært et slikt fellesskap, et lite samfunn i miniatyr, med
jenter og gutter, store og små, glupe og svake, stille og bråkete. Dette
samfunnet har hatt sin indre struktur, sine uskrevne regler, sine problemer
og gleder. Det har ikke vært et valgt fellesskap, men et fellesskap
der man over lang tid måtte lære å leve med forskjellighet. Mange klasser
ble tette sosiale grupper, som fortsatte å møtes også etter at man var
ferdig med skolen.
I dag gir Opplæringsloven muligheter til å dele elevene i grupper etter
behov. (§ 8-2) Det kan ha mange fordeler, men har én åpenbar fare:
Eleven kan miste det sosiale feste i en stabil gruppe som varer over tid.
Det inntrykket kan gis at skolekamerater er noe som kan skiftes ut etter
behov. Etter mine behov. At ingenting er fast og stabilt. Solidariteten
krymper. «What’s in it for me?» Til slutt blir jeg en «lonely rider», som
bare er interessert i svarene på mine egne spørsmål.