Menneske først! - Udir.no

40
alle tider har gjort når de har bedømt hva som er viktig og uviktig, rett
og galt: vi må snakke sammen.
Interesse og erkjennelsesglede lar seg heller ikke måle. Det er de viktigste
forutsetningene for all læring. Vi ser det allerede hos det lille barnet,
der det heftig og begeistret griper etter den røde bamsen eller koppen
på bordet. Og når barnet blir større, lærer det å sette sammen bokstaver
til ord. En dag reiser det Sverige rundt sammen med Nils Holgerson
på gåseryggen, en annen dag kommer det styrtende inn i stua,
sprekkfull av nyheter: Vet du hva? Og barnet forteller om linerla som
bygger reir under taksteinen, om regnbuen som står midt oppe på fjellet,
om kameraten som har mistet ei tann. Om kvelden sitter barnet på
fanget og spør om hva fargene er laget av, om blomster kan være glade,
om hvor blir det av lyset når vi slukker det i stua om kvelden, om hvem
vi var før vi blir født? Undring, erkjennelsesglede, ettertanke – og stadig
nye kunnskaper.
Å lære fordrer lyst. Noe må tennes i oss, en indre glede og glød –
som når vi greier å holde balansen på sykkelen for første gang, når ligningen
går opp, når vi skjønner noe som blir sagt på et fremmed språk.
Eller når vi går på Maihaugen og får vite at den fantastiske «krillskurden»,
akantusrankene, som vi finner på framskap og mangletre, altertavler
og prekestoler, seletøy og ferdaskrin – egentlig var en gresk plante
som 500–600 år før Kristi fødsel ble brukt som ornament på gravsteiner.
Så begynte den å vandre langs kronglete veier gjennom Europa og
kom til Oslo Domkirke med en hollandsk mester i 1699. Derfra fortsatte
den opp gjennom Gudbrandsdalen, der den ble formet i tre og kleber og
forskjønnet menneskenes hverdager. «Jamvel i ein selapinne, smidde dei
seg sjølv eit minne, når han vel var gjort i stand,» skriver Olav Aukrust.
Når vi får vite dette, og kan gå rundt og se det, kjenner vi en glede piple
inni oss, et sug. Du verden! Dette visste vi ikke før. Det rører ved en
streng som går fra hodet til hjertet. Det spiller i oss, kunnskapens frydefulle
toner.
En av skolens aller viktigste oppgaver – ja, kanskje den viktigste, er å
vekke lærelyst og erkjennelsesglede. Har du sett seksåringen første skoledag?
Full av forventning og vitebegjær. Så går noen år, og vi møter
kanskje igjen en giddesløs og uinteressert niendeklassing, som har trukket
lua ned over ørene. Som en hjelm for å beskytte hodet mot lærerens
pedagogiske svingslag. Noe har skjedd, som skulle være fysisk umulig.
Et allerede eksisterende stoff, også kalt lærelyst og erkjennelsesglede, er
tilintetgjort.
Eller er det ikke det? Har vi lærere bare glemt å gi næring til dette
stoffet? Har vi glemt den innsikten som for 1600 år siden ble formulert
av Augustin med ordene: «Intet blir forstått, som ikke først er elsket.»
Og som noen århundrer senere ble gjendiktet av Grundtvig: «Og han