Menneske først! - Udir.no

og vaner. I skolen skal hver enkelt elev få befestet og styrket sin idenitet,
enten en er muslim, kristen, buddhist eller humanetiker.
Men samtidig skal en strekke seg mot andre. I dialogen møter en andres
ord og latter, idéer og forestillinger, hendenes innside. Man undres
og spør, forstår og misforstår, lærer og forandres. Og hvem er en selv i
møte med dette mangfoldet? Hvem vil en være – og hvem blir en?
Noen mener at identitetsbygging og dialog utelukker hverandre. At
elever, i hvert fall på barnetrinnet, blir forvirret av å møte et mylder av
forestillinger om livssyn og religion, mat og påkledning. Jeg tror ikke
det. Jeg tror identitetsbygging i et flerkulturelt samfunn bare kan skje
gjennom dialog – og at ekte dialog forutsetter at man har et eget ståsted,
som igjen blir til gjennom dialogen. Det fremmede kan bare forstås på
grunnlag av det kjente, og det kjente blir først kjent mot en horisont av
noe ukjent. En levende vekselvirkning. Så må den kloke lærer finne ut
hvordan den kan skje.
Å møte andre kulturer er alltid å møte mennesker. Kultur defineres
ofte som summen av lært kunnskap, forestillinger og erfaringer i en
gruppe. Et menneske er aldri bare et produkt av sin kultur. Vi er alle
unike individer, stadig under tilblivelse og endring – og med ansvar for
våre handlinger. Å skylde på «kulturbakgrunn» når overgrep begås, betyr
å frata mennesker dette ansvaret. Det er umyndiggjøring. Det er ikke
kulturer, men det enkelte mennesket som har ansvar for sine handlinger
– og som har krav på vår respekt.
Men hva når ulike moralske koder støter sammen og våre holdninger
blir feiltolket? Sosialantropologen Inger-Lise Lien har tatt opp dette temaet
i artikkelen «Den flerkulturelle skolen». 79 Hun mener at ulike verdier
kan føre til atferd som lærerne ikke alltid greier å takle. Resultatet
kan bli konflikter, vold og gjengdannelser.
Som eksempel nevner hun de to moralske kodene ære og verdighet.
I samfunn der moralen er dominert av en æreskode, oppnår mennesker
verdi og respekt ved å fylle sine sosiale roller, for eksempel som mann,
far, forsørger, religiøst overhode, familiens overhode. Individets identitet
avhenger av kjønn, medlemsskap i familie, etnisk gruppe, osv. Denne
æreskoden har sin sterkeste forankring i hierarkiske samfunn, der de sosiale
institusjonene er faste og forandrer seg lite.
I en kultur preget av ære får fornærmelsen stor betydning. Den fornærmede
må vise at han er sterk nok til å gi svar på tiltale. Han må sette seg i
respekt, og ærekrenkelsen må hevnes. Noen ganger skjer det ved drap.
Den motsatte moralske kode legger vekt på verdighet. Her kler individet
av seg sine sosiale roller for å finne sitt autentiske jeg. En vil ikke
bli bedømt ut fra sine foreldre, søsken, bosted, yrke, fortid – men ut fra
hvem en selv er, her og nå. Det er de psykologiske og moralske kvalitetene
– ikke de sosiale rollene – som bestemmer ens status og verdi.
75