XI 190 1954 - Statistisk sentralbyrå

16 Verdensøkonomien.
senere år har hatt nok med å mestre de kortsiktige
problemer etter hvert som de har meldt
seg. Mulighetene for å angripe Frankrikes langtidsproblemer,
som først og fremst består i å
øke produktiviteten, har vært temmelig begrenset.
Gjenreisningsplanene etter krigen, slik de
ble formulert i den såkalte Monnet-plan, tok
særlig sikte på å styrke visse grunnindustrier
som kull- og stålindustrien og elektrisitetsproduksjonen.
Men behovet for nye investeringer
er stort i alle sektorer, ikke minst i boligsektoren.
I 1953 ble det således bare bygd ca.
115 000 boliger (eller bare 3-4 ganger så mange
som i Norge).
Finansieringen av investeringene reiser store
vansker. Stadige inflasjoner har undergravd tilliten
til pengevesenet. Det franske kapitalmarked
er derfor hverken tilstrekkelig stort eller tilstrekkelig
elastisk til å møte skiftende behov.
Følgen er at en stor del av investeringene finansieres
ved bidrag over statsbudsjettet. Om lag
25 prosent av statsutgiftene går til finansiering
av investeringer, og en vesentlig del av de nødvendige
midler blir skaffet til veie ved kortsiktige
opptak av statsveksellån. Det er neppe
tvil om at denne budsjettpolitikken er en av
hovedårsakene til mangelen på indre finansiell
stabilitet.
Den nye regjering som tiltrådte våren 1954
har planlagt omfattende økonomiske reformer
for å lose de grunnleggende problemer i den.
franske økonomien. De konkrete planer er imidlertid
ennå ikke utformet bortsett fra visse
særtiltak.
Forbundsrepublikken Tyskland.
Forbundsrepublikken Tyskland har siden
pengereformen i 1948 gjennomgått en kraftig
økonomisk ekspansjon. Fra 1949 til 1952 steg
bruttonasjonalproduktet med 50 prosent. Senere
har det fortsatt å stige, men i vesentlig lavere
tempo. I 1953 lå således bruttonasjonalproduktet
7-8 prosent høyere enn i 1952, og for 1954
regnes det med en ytterligere stigning på 6-7
prosent.
Industriproduksjonen steg fra 1948 til 1953
med nesten 150 prosent. Den prosentvise produksjonsøkingen
var særlig sterk i årene til og
med 1951, siden har den vært betydelig langsommere.
Produksjonsindeksen lå i første halvår
1954 nesten 50 prosent over 1950-nivået.
I forhold til før krigen er produksjonen imidlertid
ikke steget mer enn i de andre vest-europeiske
land. Tvert imot er produksjonen pr.
innbygger neppe vesentlig storre enn i 1938.
Forklaringen på at ekspansjonen etter 1948 har
vært så rask sammenliknet med andre land,
ligger først og fremst i at gjenreisingen av den
tyske industrien kom forholdsvis sent i gang.
Investeringsnivået har i denne vekstperioden
vært meget høyt, idet det har ligget pa mellom
20 og 25 prosent av bruttonasjonalproduktet.
Den private konsumandelen har derimot vært
lav. I 1952 var den 56 prosent av bruttonaijonalproduktet,
og det er lavere enn i noe annet land
i Vest-Europa.
Det forholdsvis lave konsumet er et viktig
ledd i den tyske økonomiske politikken, og er
gjort mulig blant annet ved at den stadige
flyktningestrøm fra Ost-Tyskland har skapt et
rommelig arbeidsmarked. Selv om ekspansjonen
har skapt nye sysselsettingsmuligheter, slik at
sysselsettingen er steget med over 2 millioner
fra 1948 til 1953, har den gjennomsnittlige årlige
arbeidsløyse ikke sunket vesentlig. Tallet
på arbeidsløse har stort sett variert mellom
1,3 og 1,6 millioner, svarende til en arbeidsløyseprosent
på mellom 7 og 9. Dette kan ha virket
til å begrense stigningen i arbeidslønningene,
samtidig som en sterk skattlegging har bidratt
til å holde konsumet nede.
Den tyske ekspansjonen har ført til et fullstendig
omslag i landets betalingsstilling.
driftsbalansen overfor utlandet var det i 1949
et underskott på 1 milliard dollar. I 1950 sank
det til 625 millioner dollar, og i 1951 slo det om
i et overskott på 140 millioner. I 1953 steg overskottet
til nesten 1 milliard, og i 1954 vil det
trolig bli enda noe høyere. Forklaringen på dette
omslaget er først og fremst den sterke stigningen
i eksporten. Fra 1949 til 1953 steg eksportverdien
nesten til det femdobbelte. Det skyldes
blant annet at svært mange av de tyske eksportproduktene
har vært ført på friliste i de øvrige
OEEC-landene. Det rommelige arbeidsmarkedet
har gitt landet store kostnadsmessige fordeler i
konkurransen, og effektiviteten i store deler av
industrien må antas å ligge høyt. Det har videre
vært av betydning for eksportevnen at utgiftene
til militære formal har vært relativt lave. Endelf.g
har Vest-Tyskland ytt betydelige varekreditter
til oversjøiske land.
På importsiden har stigningen vært forholdsvis
liten. I verdi har importen ikke gått opp med
mer enn 75 prosent fra 1949 til 1953. I løpet av
1954 har forholdene endret seg noe for så vidt
som importverdien i årets første åtte måneder
steg med 24 prosent, mens eksportverdien steg
med 25 prosent.
Det er bemerkelsesverdig at økingen i Vest-
Tysklands importvolum ikke har vært større.
Sammenliknet med før krigen, burde behovet
for import ha steget sterkt. Den tidligere handel
mellom Ost- og Vest-Tyskland er i stor utstrekning
falt bort, og vi skulle i stedet ha ventet
at de samme behovene ville bli dekket gjennom
import. Når importen likevel har steget forholdsvis
lite skyldes det dels at forbruket er
holdt nede. Det spiller også en betydelig rolle
at Tyskland har fulgt en proteksjonistisk poli-