XI 190 1954 - Statistisk sentralbyrå

92 Privat konsum.
den personlige sparing. Den utvikling serien
viser, faller imidlertid i grove trekk sammen
med utviklingen av de private konsumutgifter.
Disse steg nemlig etter de foreløpige beregninger
med 11 pct. fra 1951 til 1952, med 5 pct. fra
1952 til 1953 og med 6 pct. fra 1953 til 1954.
I prinsippet skulle forholdet mellom disse to
rekker av stigningsprosenter kunne tas som uttrykk
for at den personlige sparing steg både
fra 1951 til 1952 og, om enn noe mindre, fra
1953 til 1954. Utslagene er imidlertid så vidt
små at beregningsresultatene ikke kan tas som.
bevis for denne påstand. Når det derimot gjelder
bedriftene, peker tallene for privat disponibel
inntekt i alt og for personlig disponibel inntekt
temmelig klart i retning av at deres fondsopplegg
(sparing) må ha falt sterkt fra 1951 til
1952 og fra 1952 til 1953. Fra 1953 til 1954 har
det trolig vært en forholdsvis sterk oppgang i
bedriftenes fondsopplegg.
Privat konsum.
De foreløpige nasjonalregnskaper som ble satt
opp i begynnelsen av 1954 viste en årlig volumstigning
i det private konsumet siden 1951 på
om lag 1 prosent. Denne stigning bygde på
beregningsmåter og forutsetninger som hver for
seg kunne være rimelige nok, men utviklingen
i enkelte andre serier tydet likevel på at stigningen
kanskje var blitt noe undervurdert.
Ved de nasjonalregnskapsoppstillinger som
ble gjort i slutten av 1954, ble det på en
rekke felter nyttet nye beregningsprinsipper for
konsumutviklingen. Ifølge disse siste oppstillinger
steg det private konsumet, regnet i
mengde, med vel 3 prosent pr. år mellom
1951 og 1954. Stigningen i denne periode var
sterkest fra 1951 til 1952 og svakest fra 1952 til
1953. Konsumstigningen fra 1953 til 1954 er
foreløpig beregnet til 3,3 prosent.
Tabell 86. Privat konsum regnet i faste priser.'
I alt
Pr. innbygger
1946 100 100
1947 110 109
1948 112 109
1949 119 115
1950 123 118
1951 123 117
1952 129 121
1953 132 123
1954 136 126
For årene 1946-51 basert på 1938-priser,
for årene 1951-54 på 1950-priser.
I den første etterkrigsperiode, inntil prisstigningen
i 1951, økte det private konsumet atskillig
sterkere. Den gjennomsnittlige årlige
veksten var da ca. 6 prosent. Stigningstakten
gjennom de tre siste år er også noe lavere enn
i siste halvdel av 1930-årene. Til gjengjeld har
det offentlige konsumet steget forholdsvis sterkt
siden 1951. Summen av privat og offentlig konsum
har i perioden 1951-1954 steget i omtrent
samme takt som gjennomsnittlig for siste halvdel
av 1930-årene, nemlig med rundt 4 prosent
pr. år. Den sterke stigning i det offentlige konsum
siden 1951 kan i det alt vesentlige (beregningsmessig
85 prosent) tilskrives økt bruk av
varer og tjenester for forsvaret. Om f orsvarsutgiftene
hadde vært holdt på samme nivå som
i 1951, ville det således vært mulig å oppnå
en vekst i det private konsumet på om lag
4 prosent pr. år, i stedet for som nå ca. 3 prosent.
Regnet i prosent av bruttonasjonalproduktet
falt det private konsum fra 62 prosent i 1950 til
56 prosent i 1951. I de to påfølgende år steg andelen
igjen til 58 prosent. I 1954 var andelen vel 57
prosent. Sammenliknet med forholdene for krigen
er dette meget lave tall. I slutten av 1930-årene
var således konsumet i Norge ca. 65 prosent av
bruttonasjonalproduktet. Ved en slik sammenlikning
må det imidlertid tas i betraktning at
prisstigningen for konsumet har vært vesentlig
svakere enn for de øvrige komponenter av nasjonalproduktet,
blant annet som følge av subsidiepolitikken
og prisreguleringen. Dette forhold gir,
sett isolert, en nedgang i konsumraten. Det viser
seg at om konsumet og bruttonasjonalproduktet
i de siste Ar verdiberegnes etter prisforholdene
i 1938, blir konsumandelen 62-63 prosent.
Dette innebærer at det reelt sett har vært
mindre nedgang fra 1930-årene til i dag i den
prosentdel av nasjonalproduktet, som nyttes til
privat konsum, enn tallene regnet i løpende priser
gir inntrykk av.
Også sammenliknet med andre land er den
norske konsumraten lav. Med unntak av Holland
og Vest-Tyskland har konsumraten i de
fleste vest-europeiske land og i Nord-Amerika
i de siste år ligget mellom 62 og 70 prosent.
Ved sammenlikninger denne vei må det imidlertid
tas i betraktning at de norske -- og for
øvrig også danske og svenske — tall for bruttonasjonalproduktet
er uforholdsmessig høye i
forhold til andre lands tall, fordi reparasjoner
og vedlikehold er regnet med i bruttoinvesteringen.
Dette forer isolert sett til at konsumet regnet
i prosent av bruttonasjonalproduktet blir lavt
for Norge. Ved de forsøk på å skaffe sammenliknbare
nasjonalregnskapstall for medlemslandene
som OEEC har gjort, er den norske
konsumandel av denne grunn blitt hevet med
ca. 3 poeng.
Den mengdemessige konsumstigning gjennom
de siste år har totalt sett i liten grad vært be-