Utdanning nummer 03 2012 - Utdanningsnytt.no

Røislien hadde tidlig utvikletlogisk sans, noe somblant annet kunne få hantil å lage lange rekker medlekebiler i finurlig mønstergjennom rommene i husetder han vokste opp.Foto privatDet karakteristiske hårettil Jo røislien dukket ikkeopp før senere i livet.Foto privatHan tror disse tankene også kan bringes inn iskolen.- Kasinoet kan kanskje tas inn i klasserommet.Eller som vi gjorde i Siffer, lagde et klinekart påvideregående og brukte det for å si noe om avansertnettverksmatematikk, sier Røislien.Han holder på med to bøker, og et av målene erå kunne være til inspirasjon for lærere.- Jeg håper på sikt å kunne få større dialog medlærere.Norske skoleelever har allerede trykket han tilsitt bryst.- Kidsa er kjempebegeistret. Jeg blir tatt bilde avmed mobiltelefon nesten hver dag. Jeg er kanskjeblitt et ansikt de kan hekte alle disse rare matematikktingenepå, sier Røislien.- Matematikk er ikke moroI arbeidet med Siffer fikk han også møte John Nash,den verdensberømte matematikeren som til og medhar fått egen Oscar-vinnende Hollywood-filmbasert på livet sitt, hvor Russell Crowe spilte Nash.- Vi lurte lenge på hvordan vi skulle få til detmøtet, men så gjorde vi det enkleste av det enkletil slutt. Vi bare ringte han, sier Røislien.- Du ringte Nash?- Nei, nei! Det ville jeg aldri turt, er du gal! Detvar noen andre i redaksjonen som gjorde det, sierhan og registrerer at fotografen har begynt å setteopp blitzlamper på stativ.- Har jeg flatt hår?Han reiser seg umiddelbart opp uten å vente pådet åpenbare svaret, spaserer langs kantinebordenemens han klapper på ytterkantene av det brusendehåret og titter på fotografen.- Jeg er litt redd for at jeg har flatt hår.Han forsvinner mot toalettet. Det blir stille. Akkuratsom om du har skrudd på tv-en, men så spasererplutselig programlederen ut av bildet og blir borte,så du sitter igjen og ser inn et vindu uten lyd og liv.- Man må tåle en dårlig hårdag av og til, gliserRøislien når han kommer tilbake.Han har en ting han må få sagt som irriterer hanlitt.- Jeg har sett at flere har sitert meg på at jeg sierat matematikk er moro. Men det har jeg aldri sagt.Grunnen til at sånne som meg liker å holde på medmatematikk er fordi det utfordrer og utvikler oss.Fordi vi liker det når vi forstår noe vanskelig, sierRøislien.- Men kan man ikke da bruke ordet moro om det?- Nei, er ikke moro sånn der rød nese 'a? Nei,matematikk er ikke moro, sier Røislien.Show, don’t tell. Han sier det handler om at mottakerenmå forstå det du sier.- Hvis du forteller meg en vits du synes er morsom,og jeg ikke ler, så er ikke vitsen morsom. Dukan ikke fortelle meg at det er moro, for det er minreaksjon som avgjør om det er det.Han retter pekefingeren over bordet.- It’s a verdict, not an intention.Han slenger på slike engelske one-linere medjevne mellomrom, som en naturlig forlengelse avenkelte argumentasjonsrekker.- Det er litt som om dama di kommer og sier«Jeg har ikke ligget med han på fotballaget, altså».Da tenker man at, «hey, hvorfor forteller hun megdet?» Kan det være fordi hun faktisk har gjort det?Akkurat på samme måte kan du ikke komme og siat «dette er moro, nå skal jeg vise deg». Hvis du måfortelle at det er moro, så er det sannsynligvis ikkedet, sier Røislien.Jo visstJo er blitt 39 nå, og tv-stjerne. Og da kan han foreksempel stå i skibakken på Voss, midt uti snøenog kikke ned på fjorden. Holder et pappkrus medkaffe i et sjeldent øyeblikk av introvert energi. Menså blir han avbrutt av stemmer, «noen kids». Delurer på om han er han der matteduden fra tv, ogjoda, han er matteduden. De lyser opp som om dehar kommet til en fremmed planet, et sted hvorde kan få svar på underlige spørsmål. Hvor stort eregentlig et stort tall? Jo begynner å snakke. Sannsynligvissetter han fra seg kaffekoppen og brukerarmene entusiastisk. Kidsa står med store øyne.- Hva er uendelig? spør de.Jo Røislien lener seg igjen tilbake i stolen i kantinanår han mimrer om episoden. Gutten som engang sto med tannkremen foran speilet på Lillehammer,står nå i en bakke på Voss og titter segrundt. Tar av seg de hvite vottene.- Så begynte jeg å tegne litt i snøen, da.Spørsmåletjeg gjerneville blitt stiltHar du alltid visst at duville bli matematiker?på ingen måte. i tenårenetrente jeg massehåndball, i perioder toganger hver dag, oghadde lyst til å begynnepå idrettsgymnas. Menforeldrene mine sattened foten og sa nei. sådet ble allmennfag. ogdet er jeg utrolig gladfor. Jeg tror nok foreldrenemine skjøntebedre hvem jeg er ennjeg gjorde selv.25 | Utdanning nr. 3/10. februar 2012