Utdanning nummer 03 2012 - Utdanningsnytt.no

ut på Utdannings nettsider: http://www.utdanningsnytt.no/4/Meny-A/Meninger/Innspill/Dopingkultur-og-nasjonale-prover/Undskyldvi-tog-fejl-/)IKT som «læringsportal»En ukritisk tro på at informasjons- og kommunikasjonsteknologi(IKT) er skolens viktigste«læringsportal» fører sannsynligvis til endastørre forskjeller mellom elevgruppene ennopphaussingen av prosjektundervisning. Ingener uenige i at elevene skal kunne bruke IKT bådesom skriveredskap og kommunikasjonsverktøy.Ingen er heller uenige i at IKT byr på et vell avtekst, lyd og bilder eleven kan ha nytte av. Som«lærebok» er IKT likevel selve supereksempletpå ansvar for egen læring. For der lærebøkersatset på velprøvde, pedagogiske prinsipper somsystematikk, seleksjon og progresjon, er nettetsom «lærebok» basert på at den enkelte elevselv evner å velge bort alt det fristende irrelevanteog selv systematisere og nyttiggjøre segdet hun/han har klikket seg inn på. En krevendeoppgave for et ungt menneske med beskjedentopptrent selektiv, systematiserende og tolkendeevne. Dermed vil IKT som «lærebok»kunnefungere som en turbomotor i forskjellsskaping.Igjen fordi tilliten til den enkelte elevs læringsevneog læringsvilje får overskygge det faktum atbåde evne og vilje i høy grad er preget av elevenssosioøkonomiske hjemmeforhold, som naturligvisfår sterkere utslag jo mindre dagens skole bryrseg med å kompensere for dem.Forskjellskapende romløsningerBaseskoler har fått stort innpass i Skole-Norge,ikke minst fordi de er billigere å bygge enn detradisjonelle: Store fellesrom krever færre fordyrendevegger, dører og tekniske installasjoner.Billigere assistenter kan bidra i fellesrommene sålenge man også har en utdannet til stede. Når enlærer er syk, kan grupper lettere slås sammen ogvikarutgifter spares. De store enhetene genererergjerne uro og støy, noe som rammer sterkest elevermed minst bagasje hjemmefra for å kompenserefor dette. Baseskoler betyr også mye forflytningog logistikk, som stiller ekstra krav til elevensegen evne til å følge opp og innordne seg. Det erneppe noen overraskelse at barn som har treningog struktur til slikt hjemmefra, fungerer bedre ennde som av ulike grunner ikke har det.Læreren som ser den enkelte elevsbehovPå bakgrunn av det ovenstående er det kanskjeikke så overraskende at en stadig oftere leser oghører skolefolk understreke hvor viktig det er atlæreren ser den enkelte elev og spiller på dennesspesielle interesser og kompetanse i læringsprosessen.Ikke minst har dette vært pekt på somselve løsenet for å få med seg skoletrøtte gutter.Igjen en sympatisk og humanistisk vinkling somingen i utgangspunktet kan være motstander av.I denne sammenhengen har også gjerne behovetfor lærere med spesiell appell og høy «medrivelseseffekt»blitt trukket inn, jf. «superlæreren».Men er det ikke litt naivt å ville stanse forskjellsutviklingengjennom mer individsentrert læringog flere «superlærere» når en tar i betraktningden virkeligheten vi lever i? For lærertettheten ersom den er og endres knapt til det bedre med detførste. Eldre lærere går i gjennomsnitt av lengefør pensjonsalder, og altfor få unge ønsker å blilærere. Begge deler henger trolig sammen medde mange krav og den tøffe hverdag læreren i dager stilt overfor. «Superlærere» vokser heller ikkepå trær. Foruten å være faglig dyktige skal de johelst ikke være over 45, ha utseendet med segeller kunne skilte med andre fascinasjonsfaktorer,som skal erstatte tidligere tiders rammeverkfor elevinnsats. De fleste som mener de tilfredsstillerslike krav, velger nok mer lønnsomme karriereveier.Større oppmerksomhet mot den enkelte elevbetyr med dagens lærertetthet også at andreelever må ofres. For hvis læreren skal trekkemed seg Marius ved å spille på hans lidenskapfor mopeder, blir det kanskje ikke like mye tidigjen til flyinteressen til skoletrøtte Nicolas ellerMonas glød for klesdesign. For ikke å snakke omalle interessene det kanskje kunne vært riktig åspille på hos de 25 øvrige i klassen. En og annenfagplan burde læreren kanskje også skjele til?Muligens er det til og med vanskeligere nå ennfør for en lærer å utporsjonere sin oppfølgingsinnsatsoverfor de elevene som reelt sett trengerdet mest. Foreldrene har en helt annen innflytelsepå lærerens hverdag enn tidligere, og svært myetyder på at det er de mest ressurssterke av demsom lettest når fram med sine krav uansett barnetsreelle behov. I tillegg hevder Magnus Marsdali sin bok «Kunnskapsbløffen» at skolenesiver etter å oppnå resultater i de nasjonale testenefører til at de svakeste, som likevel fritas fratestene, ikke får den oppfølging de har krav på.Så lenge samfunnets rammeverk rundt læringener like løst som det nå er, tyder mye på at denenkelte lærers rolle blir stadig mer privatisert.Fint vil kanskje noen mene, men da bør de ogsåinnse at læreren samtidig, og langt mer enn før,blir et gissel for myndighetenes ansvarsfraskrivelse– ikke bare når det gjelder læring generelt,men også for forskjellsutviklingen blant elevene.«De seinere åra har maninnsett at ansvar for egenlæring ikke helt har svart tilforventningene.»33 | Utdanning nr. 3/10. februar 2012