Utdanning nummer 03 2012 - Utdanningsnytt.no

InnspillForskjellsskolens foreskrevne forutsetningerBjørn HøviklærerFOtO PRIVATFram til 1970-80-tallet haddebegrepet enhetsskole en sentralplass i norsk utdanningspolitikk.Det betydde ikke, som noen stadig hevder, atelevene skulle bli like, men at skolen etter besteevne skulle søke å kompensere for de forskjellereleven møtte skolen med, enten det gjaldtevner eller sosioøkonomiske hjemmeforhold.Siden klassene også den gangen var så store at enutstrakt særbehandling av hver enkelt elev varumulig, måtte den gode lærer isteden forsøke åtrekke flest mulig med ved hjelp av andre virkemidler,som tidlig innprenting av oppmøteplikt,gode arbeidsvaner, sikre rutiner og systematiskerepetisjoner.Selvfølgelig var det også den gangen en bonus omlæreren evnet å gjøre stoffet spennende og morsomt,men suksessfaktoren var jevn, traust jobbingover tid. Mye tyder på at denne skolen, til trossfor sine mangler, likevel var mer solidarisk og forskjellsutjevnendeenn dagens, både når det gjaldtelevenes kjønn og sosioøkonomiske bakgrunn.Den ga dessuten et relativt stort antall en tydeligerefelles basis å gå videre fra. Og i denne basisenlå foruten viktige, faglige kunnskaper også denminst like nødvendige evnen (for videre utdanningog seinere deltakelse i yrkeslivet) til innsatsogså når stoffet ikke traff eleven helt hjemme. Fori dag øker forskjellene i vårt land mer enn i landvi liker å sammenligne oss med. I tillegg til forskjellermed utspring i elevens sosioøkonomiskeforhold sakker gutter prestasjonsmessig stadigmer akterut i forhold til jenter. Vi har et skremmendehøyt frafall i videregående (igjen størst forgutter), og alt sammen synes vanskelig å frikoplefra skolens svekkelse/demontering av et tidligeresolidarisk, læringsbefordrende rammeverk.Ansvar for egen læring er en opplagtforskjellsskaperAllerede i begrepet ansvar for egen læring (Afl)lå en svekkelse/demontering av de institusjonsbestemteoppmøte- og atferdsregler, rutiner ogarbeidsdisiplin. Ansvaret for tolkning og oppfølgingav alt dette skulle flyttes fra samfunn/institusjontil den enkelte elev. Denne elevtilliten blepresentert som så selvsagt vakker og humanistiskat skeptikere automatisk havnet i gruppa for mistroiske,autoritære bakstrevere. Noen tiår med Aflhar vist hva man kunne frykte: Elever fra mindreressurssterke hjem, elever med manglende treningi arbeidsrutiner og selvdisiplin (gutter langtoftere enn jenter hva enten det skyldes gener ellerkultur) og elever med en skolekultur fjern fra våregen blir tydeligere tapere enn før. Tydeligere vinnereblir barn fra ressurssterke hjem, barn medgode arbeidsvaner hjemmefra og foreldre som itilstrekkelig grad kan følge opp ungene og erstattede mangler en skole med ansvar for egen læringinnebærer. Ansvar for egen læring har i realitetenblitt ansvar for egen luring, både av elever ogsamfunn.De seinere åra har man innsett at ansvar foregen læring ikke helt har svart til forventningene.Problemet er imidlertid at virkningeneav begrepet har «satt seg» og i stor grad pregerlæringsmetoder som fortsatt har status. Eteksempel er prosjektundervisning, som en goddel premissleverandører fremdeles anser somudiskutabelt/det eneste saliggjørende for godlæring for alle grupper elever. Det er da ogsåliten tvil om at denne arbeidsmetoden har myefor seg når de grunnleggende kunnskapene erpå plass, altså hos tilnærmet voksne elever/studenter.For yngre elever er det fare for at denblir både forskjellsskapende og utilstrekkeligfor innlæring av nødvendige basiskunnskaperettersom svært mye igjen overlates til denenkelte gruppe og den enkelte elev. Noen greierå jobbe fornuftig i prosjekter. Altfor mange«gjemmer seg» i dem, overlater jobbingen tilde mest interesserte og selvdisiplinerte eleveneog lærer tilsvarende lite selv. En av prosjektundervisningensguruer, danske Sten Clod Paulsen,ba for øvrig i fjor offentlig om unnskyldning idanske Politiken for de skader prosjektundervisningenhadde påført dansk skole (også lagt32 | Utdanning nr. 3/10. februar 2012