BARN I KUNSTEN - Bergen kommune

More documents

Recommendations

Info

Bokverksted på Krohnengen skole. Foto: Tove K. Breistein Dialogbasert formidling krever forberedelse har du sagt – hvilke type forberedelse tenker du da på? Eulalia Bosch, den første direktøren for pedagogisk avdeling i det Moderne Museet i Barcelona, fortalte at hennes formidlere måtte forberede 50 mulige spørsmål til hvert verk på utstillingen, før den skulle presenteres for barn. Bare godt forberedt, kunne de være i stand til å gå i reelle dialoger med barn og være i stand til å takle alle spørsmål og innspill, uten å gå i forsvar i sine trygge faglige posisjoner. Hvordan kan man trekke inn og ta på alvor barns egen kultur i formidlingen? Bildekunstnere og foreldre kan beklage seg over at barna begynner å bruke «skjemaer» i tegning – der de i skolen eller barnehagen har «lært» hvordan man tegner en katt av de andre barna! den frie streken barnet hadde er borte! det må være et poeng å ikke «ta ned» skjemategningen, og ikke spille ut den store kunstneriske forakten, men spille sammen med de barnekulturelle skjemaene, for så å gå videre. Gunnar danbolt og åse Enerstvedt undersøkte en del av programmene i Barnas Kulturhus tidlig på 1990tallet – nettopp med fokus på møtet mellom barns egen kultur og voksenkulturen. Rapporten ble utgitt i Kulturrådets skriftserie: «Når barns kultur møter voksenkulturen» (1995). Tilknyttet den store sats ingen dKS, kan en høre bekymrede stemmer som problematiserer voksenkulturens og dannelseskulturens inntog på barnekulturens område. Jeg mener at bekymringen er basert på en manglende forståelse av barnekulturens plass i en voksenkultur. Barne kulturen lever på og av de voksnes kultur og den omgivende virkeligheten – det er den virkeligheten som søkes mestret, forstått og bearbeidet i leken og i de barnekulturelle uttrykkene. det handler derfor om å gi barn tilgang til kunstneriske og kulturelle ressurser de kan bruke – i egen lek og i eget liv. å ta utgangspunkt i et kulturskapende barn, betyr ikke at voksenkulturen skal abdisere og fraskrive seg oppdragelses og dannelsesansvar. det betyr bare at vi må strekke oss for å inngå i dialoger og søke å skape kulturmøter («education»/«educare» kommer fra det latinske ordet «edo», som betyr mat. det handler om å gi føde …). det er også et poeng at hvis du skal skape ditt eget og gjøre opprør, må du kjenne til det du skal gjøre opprør fra. du må kjenne reglene for å nekte å følge dem og skape nye. Men respekt for og kunnskap om barns egen kultur er en forutsetning for god formidling til barn. det er en del av den barnefaglige kompetansen som kunstlivet må tilegne seg. Utsagnet «På barns premisser» betyr ikke bare å ta utgangspunkt i barnets alder og ståsted, men også deltakelse i en hel jevnalder og lekekultur. Vi har formulert at «formidlingsprogrammer skal invitere barn inn i kunstneriske prosesser» og at det skal legges stor vekt på barns deltakelse og egen aktivitet i kommunens vedtak i dKS. I den Kulturelle Bæremeisen er oppdraget «et kunstnerisk arbeid med barnet i sentrum». det finnes nå mange gode eksempler på at barns eget skapende arbeid får plass i formidlingsprogrammer. Du har uttalt at det er en tydelig linje i byens kulturpolitikk for barn? Ja, historien om Barnas Kulturhus, den kulturelle skolesekken i Bergen og den Kulturelle Bæremeisen er historien med en tydelig linje i utvikling av en kulturpolitikk for barn i Bergen Kommune. Før 1990 hadde kommunen ingen kulturpolitikk for barn. Kommunen hadde kun en fritidspolitikk for de unge med fritidsklubber – ofte under jorden i bomberom og med lite innhold. det ble gitt tilskudd til frivillige organisasjoner, også kulturelle: som kor og korps. da Bergen Kommunale Musikkskole ble etablert, kjørte interesserte foreldre sine barn til fiolinopplæring. Men vi hadde ingen kulturpolitiske ordninger som kunne nå alle barn. I 1990 ble Fritidsavdelingens ungdomskontor og Kulturavdelingen slått sammen og de lokale ungdomskontorene ble etablert som lokale kulturkontor. Første stein var lagt i utviklingen av en kommunal kulturpolitikk i bydelene og for barn og unge. Samme år ba ordfører Bengt Martin olsen om at det skulle nedsettes en tverretatlig arbeidsgruppe for å utrede et nasjonalt barnekultursenter i kommunen. Forslaget kom fra barneombud Trond Viggo Torgersen, som ønsket å flytte Barneombudets etat til Bergen. Gruppen ble ledet av kulturdirektørens spesialkonsulent – som var undertegnede. Gruppen diskuterte behovet for et nasjonalt barnekultursenter. Var det en modell for å utvikle en kunst og kulturpolitikk for barn? Mange steder i landet var det eksempler på gode kunst og kulturprogrammer for barn, basert på lokale forhold og lokale kunstneriske ressurser. En ny kulturpolitikk skulle kanskje heller utvikles lokalt? Gruppen arbeidet derfor ut en modell som med letthet kunne omdefineres til et kommunalt barnekultursenter, og la vekt på hva et slikt barnekultursenter skulle ha som mandat for at senteret kunne delta i en utvikling av kulturpolitikken for barn i kommunen. da vedtak om huset ble gjort i bystyret i 1991, var det et vedtak om et kommunalt barnekultursenter. I vedtaket heter det at huset ikke kun skal være en egen, selvtilstrekkelig, institusjon for barn, som for eksempel et barnemuseum eller barnegalleri. huset skulle operere som en koordinator og et ressurssenter for utviklingen av en kunst og kulturpolitikk for barn. det ble understreket at byen hadde store ressurser på kultur og kunstsiden, men at lite 13 BARN I KUNSTEN
14 BARN I KUNSTEN eller ingenting var rettet til barn. Barn har rett på deltakelse i kunstlivet på linje med andre borgere, og skal ha tilgang til kunstinstitusjonene der både verk og kompetanse finnes. Kunstlivet måtte utvikle måter å åpne opp både institusjon og kunst til barn og lære seg å kommunisere med de minste av byens borgere. Barnas hus (i dag Barnas Kulturhus) ble formulert som en «edderkopp» som skulle spinne et nett mellom hele byens kunstliv på den ene siden og skoler og barnehager på den andre. For om kommunen skulle utvikle en reell kulturpolitikk for barn, måtte en sikre at en unngikk skjevfordeling der kun publikum med store kulturelle ressurser hadde tilgang. det var derfor nødvendig for kulturlivet å samarbeide med skole og barnehage, fordi det er kun i skolene vi møter AllE barn og kun i barnehagene vi møter de MANGE barn. En kulturpolitikk for barn må sikre at kunst og kultur ble en del av barns hverdag. Turid Fadnes på trappen til Barnas Kulturhus, tar farvel med besøkende barnehagebarn. Foto: Tove K. Breistein dette mandatet fra bystyret var tydelig nok til at huset hadde legitimitet til å ta kontakt i kulturlivet, invitere til samarbeid om program for barn og unge, iverksette programutvikling, søke finansiering og arrangere kurs og seminarer om barn og kunstformidling. husets leder opplevde at huset var gitt en særlig forpliktelse til å «bekymre seg om» barn i KulturBergen. Slik sett har bystyrets vedtak tydeliggjort et ansvar for de yngste. dette ansvaret og legitimiteten i vedtaket, har nok hatt stor betydning, særlig fordi huset i mange år manglet «økonomiske muskler»: budsjettet dekket lenge kun faste utgifter og hadde ingen rom for aktivitets og programutvikling. de første årene var det kun bystyrets vedtak som var den ressurs man hadde. Vedtaket ga imidlertid et fokus på barn og unge. Allerede i 1993, da den første kommunale kulturmeldingen ble skrevet, fikk barn og unge et eget kapittel. denne kulturpolitiske tenkingen om at barn skulle ha adgang til og rettigheter til byens kulturliv på linje med andre borgere, ble videreført da den kulturelle skolesekken (dKS) kom. Allerede i 2000, da kulturdepartementet utlyste økonomiske midler til utprøving av en kulturell skolesekk, formulerte vi en skolesekkmodell basert på byens kunstliv der vi fokuserte på hvordan byens kunst og kulturliv skulle være et utvidet læringsrom for skoleelevene og skolene i dKS. denne modellen kalte vi en «storbymodell» – en modell som baserte seg på byens store kulturelle ressurser, i motsetning til den modell som ble etablert for dKS i fylkeskommunal regi, en «turnerende modell», der en kjøpte opp forestillinger og utstillinger og sendte disse rundt til skolene i de ulike kommunene. En turnerende modell er et godt redskap for å sikre barn i små kommuner kunstneriske opplevelser som ikke finnes der, som for eksempel teaterforestillinger. Men norske kommuner er svært forskjellige. de store byene har kunstneriske og kulturelle ressurser som barn må få tilgang til. Barn skal ikke bare se teaterforestilling i gymsalen, men møte teateret i byens teater! Senere brukte mange større byer dette begrepet «storbymodell» i dKS. den Kulturelle Bæremeisen (dKB) er et kommunalt prosjekt for førskolealder som ble etablert i 2006. Målet er todelt: Sikre barna kreativt arbeid og samarbeid med kunstnere i barnehagen, og sikre en økning i tilbud til små barn (førskolebarn) i byens kulturinstitusjoner og kulturliv. På dette tidspunkt var det altså de minste barna som stod og banket på kulturlivets dører! Kan du se den røde tråden i kommunens kulturpolitikk for barn? Alltid er det tilgang til det ordinære kunst og kulturlivet det er snakk om og tilrettelegging og formidling til de små. det er snakk om en demokratiseringsprosess. denne linjen ble konsolidert og sikret videreføring da bystyret høsten 2010 vedtok den nye planen om kunstformidling til barn (Bystyresak 29310). Barnas Kulturhus har også vært opptatt av å skape en arena for å eksperimentere med nye formidlingsformer? Ja, Barnas Kulturhus har hele tiden vært en arena for utprøving. Underveis har vi prøvd ut ulike formidlingssituasjoner, som for eksempel med verksted inne i utstillingen, ta i bruk rommet som del av utstillingen eller som et incitament til barnas egen undersøkelse og forskning. det har kunstmuseene problemer med å gjøre, siden de lever tettere opp til konvensjonen om å vise kunst. Vi har også prøvd ut en ny kunstnerrolle: kunstneres prosessuelle samarbeid med barn, som eksempelvis skjer under kunstfestivalen BaKu. huset ble også raskt tatt i bruk som kurs og opplæringsarena og som presentasjon og visningssted for programmer.
Page 1 and 2: BARN I KUNSTEN BARNAS KULTURHUS 20
Page 3 and 4: BARN I KUNSTEN - BARNAS KUlTURhUS 2
Page 6 and 7: Fra sanseutstillingen «En, too og
Page 8 and 9: Mye har skjedd siden den dagen i ma
Page 10 and 11: lige med for eksempel fortellingen
Page 12 and 13: 4) Under strategien med fokus og in
Page 16 and 17: Barnefamiliene er en viktig publiku
Page 18 and 19: Fra sanseutstillingen «En, too og
Page 20 and 21: seg ofte på at barn må beherske s
Page 22 and 23: Performancekunstner Kurt Johannesse
Page 24 and 25: «Bygg din drømmeby». Barn ble in
Page 26 and 27: øve vold mot det særegne og origi
Page 28 and 29: lyrikk, drama og dukketeater, og so
Page 30 and 31: 29 BARN I KUNSTEN
Page 32 and 33: «Mens barna sitter i en halvsirkel
Page 34 and 35: Kunsthistorien er historien om hvor
Page 36 and 37: Erfaringsmessig trenger ikke barn e
Page 38 and 39: i «Bending water» - barn fra Sand
Page 40 and 41: fri sceneKunst i BerGen, NoMAdE Ell
Page 42 and 43: Annicke Gill i selskap med den aldr
Page 44 and 45: Konst som redskap för att tänka f
Page 46 and 47: BaByteater I VINdEN av Lise Hovik B
Page 48 and 49: øyeblikkets dramaturgi Med prosjek
Page 50 and 51: Motsatt side: Fjeshus. Sandsli barn
Page 52 and 53: RollELeK I FARE tekst: siri Breiste
Page 54 and 55: elin thoresen er førskolelærer og
Page 56 and 57: møte med barn som jo ikke er selvh
Page 58 and 59: fristeD FoR FRITEATERET tekst: siri
Page 60 and 61: forteLLinGens EGET lIV tekst: siri
Page 62 and 63: Kari thorkildsen er høgskolelektor
Page 64 and 65:
På toKt MEd BydETEKTIVENE tekst: s
Page 66 and 67:
«Bydetektivene slår til!» er et
Page 68 and 69:
67 BARN I KUNSTEN
Page 70 and 71:
1993 VårProGraM: TEATER/FORTELLING
Page 72 and 73:
skoleprogram: • «Bergen som hist
Page 74 and 75:
lingskompetanse på samtidskunst i
Page 76 and 77:
• For barnehagen: innføring i de
Page 78 and 79:
MUSIKK/DANS: «Sykkelhagen» - musi
Page 80 and 81:
deltatt i to nordiske samarbeidspro
Page 82 and 83:
TEATER: «Farvel hr. Muffin» med T
Page 84 and 85:
2) Fortellerverksted og fortellerte
Page 86 and 87:
• Teater: «Månefabler» med duk
Page 88 and 89:
VERKSTED: Vinterstemning med Kristi
Page 90 and 91:
89 BARN I KUNSTEN
Page 92:
• «Børnkulturhuse i Norden. Rum
show all

BARN I KUNSTEN - Bergen kommune

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?