Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
26<br />
<strong>BARN</strong> I <strong>KUNSTEN</strong><br />
følsomhet og fornuft, fantasi og common sense, til<br />
en helhet, uansett hvilke av dem som måtte være<br />
sterkest. Ellers vil de bli ensidige og se verden enøyet<br />
– til skade både for dem selv og andre. Slike ubalanser<br />
må man altså unngå, og ha som mål å forsøke og<br />
balansere motsatte impulser. Betrakter vi Den unge<br />
Werthers lidelser i lys av kompensasjonsprinsippet,<br />
vil vi oppdage andre aspekter ved den, enn de man<br />
vanligvis trekker frem.<br />
Den unge Werthers lidelse<br />
dette er naturlig nok ikke stedet for en bred analyse<br />
av denne kortromanen, men noen ord må likevel<br />
ofres på den, fordi den er så sentral for vårt tema.<br />
det dreier seg om en brevroman, som sammen med<br />
dagbokromanen var den foretrukne i første halvdel<br />
av 1700tallet. her følger vi den unge, følsomme<br />
Werther, en maler, som har trukket seg tilbake til en<br />
ensom egn hvor han uforstyrret kan tegne og male.<br />
Men så treffer han en yndig ung kvinne, lotte, som<br />
er forlovet med Albert, en meget alvorlig arbeidende<br />
byråkrat som er mye borte på reise. Werther blir<br />
forelsket i lotte – og det er ingen tvil om at lotte<br />
nok gjengjelder Werthers følelser, men hun er tross<br />
alt forlovet og moren ga sin velsignelse til ekteskap<br />
med Albert like før hun døde. likevel oppmuntrer<br />
Wilhelm, som er Werthers brevvenn, ham til å gjøre<br />
en innsats for å vinne lotte. En forlovelse er ikke et<br />
ekteskap. Men Werther viker unna, reiser bort og blir<br />
byråkrat for en eller annen fyrste. Men det går heller<br />
dårlig, fordi Werther i ett og alt følger sine egne<br />
regler og innfall, ikke byråkratiets. han anvender<br />
sin særegne ortografi, grammatikk og syntaks, som<br />
hans departementssjef i liten grad setter pris på.<br />
Men sjarmerende er han og blir venn også med visse<br />
aristokrater, blant annet en greve. hos ham spiser<br />
han ofte middag, og en dag forteller greven ham at<br />
han etter middag skal ha et møte med andre aristokrater<br />
og at den borgerlige Werther dessverre ikke<br />
kan være med på det. Men så kommer der en grevinne<br />
til dette møte som Werther kjenner og setter<br />
pris på, og det gjør at han glemmer både tid og sted,<br />
inntil han uttrykkelig blir bedt om å forlate slottet.<br />
det gjør ham rasende, og han går nå ivrig inn for et<br />
nytt samfunnssystem hvor alle er like og slike tåpelige<br />
sosiale regler ikke lenger finnes. Til sist forlater<br />
han både hovedstad og departementalt arbeid og<br />
vender tilbake til lotte. Men lotte har i mellom tiden<br />
giftet seg med Albert, og selv om hun fremdeles setter<br />
pris på Werther, blir hans tilstedeværelse mer og<br />
mer besværlig for henne. det gjør Werther desperat.<br />
Så en dag han besøker henne, kysser han henne<br />
plutselig på munnen. det gjør henne fortvilet og hun<br />
vil ikke lenger se ham for sine øyne. det er da han<br />
bestemmer seg for å ta sitt eget liv for å befri lotte<br />
og Albert fra den byrden han er blitt for dem. han<br />
låner en ubrukt pistol av Albert under påskudd av å<br />
skulle gå på jakt – lotte henter den og leverer den<br />
til Werthers tjener. om kvelden spiser Werther alene<br />
sitt siste måltid og så skyter han seg slik at deler av<br />
hjernen blåses ut, men uten at han dør umiddelbart.<br />
Tjeneren finner ham og tilkaller Albert og lotte.<br />
lotte faller sjokkert om i et anfall som det er uvisst<br />
om hun vil overleve.<br />
dette er i all korthet handlingen, hvor vi altså<br />
blir kjent med et menneske som på Rousseaus vis<br />
i ett og alt følger sine egne innskytelser og tilbøyeligheter,<br />
og som etterhvert blir så oppslukt av sine<br />
følelser at han mindre og mindre er istand til å<br />
artikulere dem. Til sist må utgiveren komme inn<br />
og forteller hvordan siste del av historien forløp,<br />
for Werther har mistet evnen til både å tegne, male<br />
og skrive. Slik ender det hele i den store stillhet,<br />
skjønt selvmordet hans er lite vakkert, ja, nesten<br />
motbydelig heselig.<br />
Er denne kortromanen et uttrykk for Goethes<br />
SturmundDrangperiode, altså for en forfatter som<br />
helt og fullt var besatt av Rousseau og hans naturalistiske<br />
menneskesyn? Sammenligner vi førsteutgaven<br />
fra 1774 med den reviderte utgaven fra 1886,<br />
ser vi at Goethe i den siste har lagt til en del avsnitt<br />
som distanserer ham mer fra helten enn i den opprinnelige<br />
versjonen. Mange mener at både bokens<br />
enorme popularitet (den førte til en ny klesmote<br />
blant radikale, demokratiorienterte ungdommer og<br />
fikk flere unge til å begå selvmord) og den kritikken<br />
boken mottok fra konservativt hold, var medvirkende<br />
til denne revisjonen. og én ting til – boken har visse<br />
selvbiografiske trekk. Goethe hadde selv bare to år<br />
tidligere opplevet en lignende kjærlighetshistorie<br />
med en gift lotte, men Goethe brøt i 1772 hverken<br />
språklige eller sosiale regler, han mistet ikke evnen<br />
til å skrive og han tok ikke livet av seg. og går vi nøyere<br />
igjennom de to utgavene, vil vi også se at distansen<br />
er der allerede fra begynnelsen av, bare understreket<br />
mer i den siste enn i den første utgaven.<br />
Mye kan tyde på at Goethe helt fra begynnelsen<br />
av ønsket å tegne en karakter som virkelig fulgte<br />
opp Rousseaus anbefaling om ta styring av eget liv<br />
og som et uskyldig barn la seg lede av egne tilbøyeligheter<br />
og lyster. og som måtte betale en høy pris<br />
for en slik ensidighet, nemlig et grufullt, uestetisk<br />
selvmord.<br />
Wilhelm Meisters lære og vandreår<br />
Goethe utdyper dette dannelsesmotivet i sine to<br />
store romaner om Wilhelm Meister, som i likhet med<br />
Faust opptar ham store deler av livet. det som gjør<br />
denne romanen interessant i vår sammenheng, er at<br />
Goethe nå går over fra brevromanen til dannelsesromanen,<br />
som var den store nyskapning i siste<br />
halvdel av 1700tallet. I disse to romanene følger vi<br />
kjøpmannssønnen Wilhelm Meister på hans lange<br />
og kronglete vei frem mot selverkjennelse. I Wilhelm<br />
Meisters læreår (179596) møter vi en Wilhelm som<br />
helt fra barndommen er besatt av kunsten, særlig