BARN I KUNSTEN - Bergen kommune

More documents

Recommendations

Info

«Bygg din drømmeby». Barn ble invitert til å bygge sin egen drømmeby på Torgallmeninngen under Ole Bulljubileet. Foto: Tove K. Breistein hAR VI BEhoV FoR DanneLse? av Gunnar Danbolt Den klassisk-humanistiske dannelse I lang tid var ordet dannelse borte fra språket vårt, inntil det for ca. tyve år siden dukket opp igjen. Grunnen til at det forsvant var ikke bare at det virket gammeldags, men fordi det brøt med visse rådende oppfatninger om hvordan barn bør oppdras. disse oppfatningene kan i stor grad føres tilbake til den franske filosofen Jean Jacques Rousseau (171278), for med ham fikk nye tanker om hva et menneske er og hvordan det bør utvikle seg et så pregnant uttrykk at det litt etter litt slo igjennom. det syn Rousseau opponerte mot var det klassiskhumanistiske dannelsesbegrepet som har røtter tilbake til antikken, og særlig til den romerske advokaten, politikeren og filosofen Marcus Tullius Cicero (10643 f.Kr.). For det var han som kodet det begrepet dannelse er avledet av, nemlig cultura animi. Med det mente han oppdyrkingen, dannelsen og formingen av ånden og han skapte slik et helt nytt begrep, kultur, som de siste fem hundre årene er blitt en uunnværlig del av språket vårt. det man ifølge Cicero skulle dyrke frem og forme var primært de to egenskapene som man i antikken mente skilte mennesker fra dyrene, nemlig de intellektuelle og moralske evnene. Et særkjenne ved disse to evnene er at de ikke – som følelser og lidenskaper – utvikler seg av seg selv. de må formes, dannes og kultiveres. det er forutsetningen for at et menneske kan bli menneskelig, humanus, og dermed et virkelig menneske. For mennesket er ved fødselen bare en råvare, ikke et ferdig produkt, som katten og elefanten er det. det er derfor det gir mening å hevde at et menneske er umenneskelig, men ikke at en katt er ukattelig. det menneskelige – humanus som adjektiv og humanitas som substantiv – er et begrep Cicero kodet for å få frem akkurat dette poenget. For humanitas var målet for cultura animi. Nå var det avgjørende for Cicero at de intellektuelle og moralske evnene ble formet både i frihet og i harmoni med hverandre. og det som forteller oss om de ér det, er conscientia, samvittigheten, som også var et begrep Cicero kodet. han omtalte den som en «indre stemme som taler, maner, dømmer og bebreider», og den viser oss at fornuft og moral ikke er uten sammenheng med hverandre. Samvittigheten utgjør så å si en bro mellom de to evnene. hva er det som ifølge Cicero karakteriserer de intellektuelle og moralske evnene? la oss først se på de intellektuelle evnene. Cicero betraktet primært fornuften som en prøvende og søkende instans. det var en oppfatning han hentet fra skeptikeren Karneades av Kyrene (ca. 214 – 129 f.Kr.). ordet sképsis betyr nemlig ikke avvisning på gresk, men snarere prøving eller avveining for og imot. For skeptikeren Karneades tvilte ikke på at vi mennesker har kunnskaper om ulike fenomener. Problemet er at det ikke lar seg gjøre å finne uavhengige kritierier som kan godtgjøre at disse kunnskapene stemmer entydig overens med fenomenene. Karneades anførte mange grunner til dette, blant annet at sansebedrag ikke er et ukjent fenomen, og at selv logikken ikke er til å stole på. Som eksempel på det siste nevnte han paradokset om kreteren som hevdet at alle kretere lyver. derfor mente Karneades at det ikke var mulig å nå frem til sikker kunnskap. Men han stanset ikke med det. han utviklet en lære om sannsynslighetsgrader. og den gikk ut på at selv om det ikke er mulig å ha sikker kunnskap om noe som helst, kan man heller ikke med sikkerhet avvise noe som helst. Spørsmålet er om det ene er mer sannsynlig enn det andre. Når flertallet av greske filosofer for eksempel hevder at gudene eksisterer og vi i tillegg vet at alle kjente folkeslag har en eller annen form for religiøs praksis, er det stor sannsynlighet for at gudene faktisk eksisterer. dette argumentet benyttet Cicero i verket Om gudenes natur. og så til den moralske evnen. Cicero var – i likhet med Sokrates, Platon og Aristoteles – ikke tilfreds med den relativisme som de greske sofistene representerte. den gikk ut på at bare dét skulle regnes som moralsk riktig som flertallet gikk inn for. Men selv om Sokrates, Platon, Aristoteles og en rekke andre greske filosofer hadde kastet innsiktsfullt lys over de moralske problemene, kunne ikke Cicero slutte seg til noen av dem, bortsett fra stoikernes. For de hadde en løsning som begeistret ham, nemlig at det eksisterte en moralsk naturlov, som var guddommelig og dermed universell, og var nedlagt i alle mennesker i form av det Cicero kalte en «guddommelig gnist». Men i motsetning til stoikerne slo ikke Cicero fast at det finnes en slik moralsk naturlov, men han mente at argumentene for en slik lov var bedre enn argumentene mot. og i tillegg la han vekt på at konsekvensene av en slik oppfatning var helt i overensstemmelse med hans egen overbevisning. For slik Cicero så det, innebar stoikernes 23 BARN I KUNSTEN
24 BARN I KUNSTEN tese for det første at alle mennesker, uansett stand, stilling, kjønn og nasjonalitet, har en indre verdi fordi de alle er bærer av den samme «guddommelige gnist». og for det andre at dette gjør alle mennesker uten unntak til brødre som bør behandle hverandre som brødre – ikke som fremmede og fiender. å være menneske – humanus – er derfor for det første å utvikle en åpen, prøvende og søkende innstilling, og for det andre å strebe etter å være hensyns full, vennlig og mild mot sine medmennesker, og avstå fra enhver handling som kan skade dem, uansett hvilke konsekvenser det har for en selv. han så en slik human holdning som naturlig, en art første impuls hos mennesket, og han begrunnet den utfra den guddommelige gnist som alle hadde fått som gave fra gudene. Cicero var imidlertid sterkt imot en annen av stoikernes hovedteser, nemlig at det finnes et forsyn, providentia. For det ville ifølge Cicero innebære at gudene eller skjebnen gjennom forsynet styrte mennesket og dets handlinger, altså at menneskets adferd var bestemt eller determinert. hvis det er tilfelle, kan man ikke si at mennesket er moralsk ansvarlig for sine egne handlinger. og det var i Ciceros øyne en uhyrlig påstand som stred mot ett av hans fundamentale prinsipper – menneskets frihet, libertas. Vel er mennesket utstyrt med en guddommelig gnist, men det har likevel full anledning til ikke å følge den. For mennesket er fri til selv å velge. det kan velge å la seg oppsluke av grådighet og ondskap, men også av å være nestekjærlig og hjelpe andre. Men i motsetning til Sokrates og Platon mente ikke Cicero at den rette adferd var avhengig av den rette innsikt. Fornuft og moral er ofte i konflikt – det hadde Cicero bittert fått erfare både som advokat og politiker. Slik var mennesket i Ciceros øyne utstyrt med både intellektuelle og moralske evner og en samvittighet som regulerte forholdet mellom dem, men også med en egen fri vilje som ofte går sine egne veier, langt borte fra både fornuftens innsikter og moralens anbefalinger. Fordi mennesket aldri kan oppnå sikre kunnskaper på noen områder, er det – eller burde være det – skjermet mot en skråsikker og dogmatisk holdning. Men dette betyr likevel ikke at det er umulig å nå frem til innsikter som er så sannsynlige at de kan danne grunnlag for moral og erkjennelse. Slik sett er det Cicero som mer enn noen andre har lagt grunnlaget for den liberale humanismen som har hatt, og fremdeles har, så stor betydning for euro peisk tanke og politikk. Men han var ingen blåøyet humanist, som trodde «på det gode i mennesket». han visste av egen erfaring at det er forskjell på å vite hva som er riktig og å omsette det i praksis. Vi kan umiddelbart se at det er mange tilknytningspunkter mellom Ciceros syn på cultura animi, humanitas og samvittighet på den ene siden og kristendommen, særlig slik den var utformet i den italienske renessansen, på den andre siden. Ciceros tanker utgjorde da også en viktig impuls for renessansens humanister. Kirken overtok for eksempel Ciceros oppfatning om at kunnskaper om natur og univers aldri kan være sikre. Men viktigere for oss er det at begrepene cultura og humanitas nå fikk en sentral plass innenfor pedagogikken. Skal barn kunne formes og dannes, må de ha en lærer og veileder som vet hvordan hvert enkelt barns potensiale kan utvikles maksimalt, for barna selv kan ikke gjøre det. de drives av lyst og tilfeldig begjær, og det er ikke særlig gode midler for å ta de riktige valgene. Eller sagt på en annen måte – fornuften må ha styring med lyster og begjær, følelser og lidenskaper. Får disse vokse vilt, vil hagen oversvømmes av ugress. derfor må læreren være en art sjelegartner. rousseaus naturalistisk-orienterte oppdragelse Rousseaus tanker om oppdragelsen er ganske forskjellig fra den klassiskhumanistiske. den er ikke lærerorientert, men elevsentrert. For Rousseau så på det naturlige menneske som godt og dets ønsker og begjær som sunne. det er i samfunnet rundt barnet at det onde befinner seg. derfor må enhver oppdragelse bygge – ikke på læreren og dermed samfunnets ønsker – men på barnas egne. For bare slik kan og vil barnet bli ivrig og interessert. Så for Rousseau er ikke lenger læreren den som skal holde tømmene i sine hender – det skal elevene selv. For de er ikke, og skal heller ikke være, passive mottagere av kunnskap, men selv gå inn i rollen som sine egne oppdragere. han innleder sin utdannelsesroman Émile eller om oppdragelsen fra 1762 slik: «Alt som utgår fra Skaperen er godt, i menneskets hender vanslekter alt. Mennesket tvinger en jord til å avle en annen jords grøde, et tre til å bære et annet tres frukter. han bringer været, elementene og årstidene ut av balanse; han lemlester sine hunder, hester og slaver; han snur opp ned på allting, fordreier alt, elsker misdannelser og monstre. han ønsker intet slik naturen har skapt det, ikke engang mennesket selv. det skal dresseres som en sirkushest; det skal vris og formes etter hans hode, lik et tre i hans have» (s. 17). Barn må, slik Rousseau så det, bli oppdradd slik at man i så liten grad som overhodet mulig skader deres opprinnelige natur. For det som karakteriserer barnenaturen er at den er unik og jomfruelig og det er dette originale og enestående ved barnet som må beholdes og vernes om. dette betyr naturligvis ikke at de intellektuelle og moralske evnene skal forsømmes, men de er kulturlige og allmenmenneskelige og derfor i større eller mindre grad felles for alle. de skiller altså ikke, lar ikke individualiteten tre tydelig frem. og i tillegg har disse kulturlige evnene, når de først er utviklet, en forunderlig evne til å kvele de naturlige, som følelser og opplevelser, og dermed
Page 1 and 2: BARN I KUNSTEN BARNAS KULTURHUS 20
Page 3 and 4: BARN I KUNSTEN - BARNAS KUlTURhUS 2
Page 6 and 7: Fra sanseutstillingen «En, too og
Page 8 and 9: Mye har skjedd siden den dagen i ma
Page 10 and 11: lige med for eksempel fortellingen
Page 12 and 13: 4) Under strategien med fokus og in
Page 14 and 15: Bokverksted på Krohnengen skole. F
Page 16 and 17: Barnefamiliene er en viktig publiku
Page 18 and 19: Fra sanseutstillingen «En, too og
Page 20 and 21: seg ofte på at barn må beherske s
Page 22 and 23: Performancekunstner Kurt Johannesse
Page 26 and 27: øve vold mot det særegne og origi
Page 28 and 29: lyrikk, drama og dukketeater, og so
Page 30 and 31: 29 BARN I KUNSTEN
Page 32 and 33: «Mens barna sitter i en halvsirkel
Page 34 and 35: Kunsthistorien er historien om hvor
Page 36 and 37: Erfaringsmessig trenger ikke barn e
Page 38 and 39: i «Bending water» - barn fra Sand
Page 40 and 41: fri sceneKunst i BerGen, NoMAdE Ell
Page 42 and 43: Annicke Gill i selskap med den aldr
Page 44 and 45: Konst som redskap för att tänka f
Page 46 and 47: BaByteater I VINdEN av Lise Hovik B
Page 48 and 49: øyeblikkets dramaturgi Med prosjek
Page 50 and 51: Motsatt side: Fjeshus. Sandsli barn
Page 52 and 53: RollELeK I FARE tekst: siri Breiste
Page 54 and 55: elin thoresen er førskolelærer og
Page 56 and 57: møte med barn som jo ikke er selvh
Page 58 and 59: fristeD FoR FRITEATERET tekst: siri
Page 60 and 61: forteLLinGens EGET lIV tekst: siri
Page 62 and 63: Kari thorkildsen er høgskolelektor
Page 64 and 65: På toKt MEd BydETEKTIVENE tekst: s
Page 66 and 67: «Bydetektivene slår til!» er et
Page 68 and 69: 67 BARN I KUNSTEN
Page 70 and 71: 1993 VårProGraM: TEATER/FORTELLING
Page 72 and 73: skoleprogram: • «Bergen som hist
Page 74 and 75:
lingskompetanse på samtidskunst i
Page 76 and 77:
• For barnehagen: innføring i de
Page 78 and 79:
MUSIKK/DANS: «Sykkelhagen» - musi
Page 80 and 81:
deltatt i to nordiske samarbeidspro
Page 82 and 83:
TEATER: «Farvel hr. Muffin» med T
Page 84 and 85:
2) Fortellerverksted og fortellerte
Page 86 and 87:
• Teater: «Månefabler» med duk
Page 88 and 89:
VERKSTED: Vinterstemning med Kristi
Page 90 and 91:
89 BARN I KUNSTEN
Page 92:
• «Børnkulturhuse i Norden. Rum
show all

BARN I KUNSTEN - Bergen kommune

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?