Rolf Gjestad, Atle Dyregrov og Magne Raundalen - Senter for ...

Barnefamilier rammet av flom- Senter for Krisepsykologi Side 23"Jeg tenkte mye på om flommen skulle ødelegge huset vårt osv.. Om flommen ville komme igjen,og hvordan de som måtte evakuere tenkte og følte. Jeg tenkte først og fremst på omkonfirmasjonen skulle bli den 4. juni eller om den skulle flyttes. Og om mye annet."Barn fortalte også at de hadde hatt tanker i ettertid, om det kommer ny flom med ødeleggelserog gjenoppbygning. For noen var det også spennende:"Jeg tenkte faktisk at det var litt spesielt spennende.""Jeg tenkte bare at nå skjer det slikt som jeg har sett på Dagsrevyen fra andre land her også."Foreldrene tenkte på alle eiendelene de hadde og som de kanskje mistet. Noen sa at de tenktehele tiden og enkelte syntes det var vanskelig å slippe bort fra tankene. Fortsatt, et halvt åretterpå, var dette ting som satt igjen hos noen av de voksne. En mor mente at hun kom til åvære opptatt av flommen en stund til framover. En annen mor sa at hun fortsatt var ihendelsene, men at hun ikke tenkte på de hele tiden.Omtrent 3 av 10 barn trodde at flommen skulle ramme seg og sin familie. Av de voksne, vardet 4 av 10 som trodde at de kom til å bli rammet av flommen. Ingen ble skadet underflommen av de som var med i undersøkelsen. Barna ble spurt det samme spørsmålet. To barnsa at noen ble skadd. De tenkte nok på dødsulykken med en som kjørte bil i vannet og døde.Det var langt flere som var redde for at noen skulle bli skadet, både barn (44%) og voksne(62%). Hvem var de redd for? Dette gjaldt først og fremst ektefelle/samboer. Men de voksnevar også redd for barna sine (20 voksne). Færre var redd for øvrig familie, seg selv, venner ognaboer. Redselen var ofte forbundet med redningsarbeid, ferdsel ved elvene ellervannmassene. En del barn var jo nysgjerrige på det som skjedde og var i berørte områder,lekte i nærheten eller hadde skolevei i slike områder. Dette innebar økt risiko for at noe kunneskje og dermed forventninger om at noe kunne skje med dem. Barnas svar på dette spørsmåletkan klassifiseres i nærmeste familie ("alle i familien, pappa, mamma, søsken, besteforeldre"),annen slekt, venner som hjalp til i flomarbeidet, naboer og mer generelt de som boddeomkring elvene og alle som var berørt av flommen. Igjen var det en tendens til at noen barntenkte mer generelt enn de voksne. De var redd for folk flest. Et barn sa at det trodde detskulle bli verre enn det ble. Et annet sa:"Det var mye verre enn jeg trodde. Hadde ikke trodd at hus ble ødelagt og at vann hadde såmye styrke."Et annet barn trodde at det skulle bli som det var i 66/67."Jeg har sett bilder av hvordan det så ut da. Vannet gikk til trappen. Men det ble verre dennegangen."Forventninger om ny flomFlere foreldre opplevde at barna var engstelig for at flommen skulle komme tilbake neste åreller at det skal bli stor flom hvert år. Også noen av de voksne sa at de grudde seg til våren ogat de var redd for en ny flom. Som en fra Tretten sa det:".....når du har sett dette her, så tror du godt at det kan bli flom igjen."Dette er typiske forventninger etter dramatiske hendelser. De fleste mennesker har lett for åvurdere mulighetene for at det skal skje noe katastrofalt igjen som større etter å opplevd endramatisk hendelse. Det skjer derfor lett en kollektiv økning i risikoforventningen. Mange varoverbevist om at det skulle bli en ny og enda større flom året etterpå. At dette var ubehageligå tenke på, er forståelig. Foreldre gruet seg for våren og se vannet vokse igjen. En mor sa athun kom til å få hjerteklapp når elven begynte å vokse igjen. Dette var såpass ubehagelig at