Rolf Gjestad, Atle Dyregrov og Magne Raundalen - Senter for ...

Barnefamilier rammet av flom- Senter for Krisepsykologi Side 39av de voksne snakket også med andre (47%), som kollegaer, helsepersonell, slekt, presten,venner/kjente/naboer og kommunale etater/ myndigheter/skole.Snakket barn med kamerater (guttevenner) om det som skjedde? De fleste svarte av og til pådette (15 barn). Noen sa at de ikke har hadde behov for dette (8 barn). Av de som snakketmed kamerater syntes de fleste at dette var fint (19 barn). "Hvorfor var det sånn?" Det varfordi det var informativt (ga utfyllende opplysninger), at det var greit å høre hva de andresyntes, at man hadde opplevd alt som skjedde sammen eller at man var litt usikker på det somskjedde. Andre uttalelser var:"Fordi det var fint å snakke om det som hadde skjedd. Hvordan vi opplevde det.""Vet ikke, kanskje det var godt å snakke ut.""Jeg fikk høre hvordan andre hadde det.""Det var mye å snakke om.""De skremte meg ikke slik jentene gjorde av og til."Noen syntes det var ganske dumt å snakke med guttevenner. Grunnen til dette var at de enten"ikke visste hvordan det var å være flomoffer" eller "fordi de skrøt så fælt av at huset deressto helt under vann og så videre og det virket som det var om å gjøre å være verst utsatt".I forhold til det å snakke med jenter, sa 9 barn at de ikke hadde behov, 11 barn (48%) av ogtil, 9 barn veldig ofte/ofte. Av de som har benyttet denne muligheten svarte alle at det varveldig fint (14 barn) eller ganske fint (9 barn). Grunnen var at det var spennende, at det varoppklarende og informerende, at det var fint å snakke ut om / dele opplevelser og følelser, atdet var naturlig å snakke om det som angikk oss så mye, fordi jentene ikke skrøt slik guttenegjorde eller at det var fint å få høre hvordan andre hadde det.De fleste (33 barn/92%) syntes at de snakket nok om dette med venner/venninner. Men hvamed skolen og klassen? Omtrent halvparten av de spurte barna svarte at læreren hadde brukten del tid til å snakke om flomsituasjonen (18 barn), mens 12 barn svarte lite eller veldig litepå dette spørsmålet og 6 barn veldig mye eller mye. De fleste syntes at de snakket nok omdette i klassen (89%). De hadde ikke behov for at lærerne på skolen snakket mer om dette.Totalt sett viser neste spørsmål (Har du savnet noen å snakke med om det som hendte?) at defleste barn (97%) og voksne (92%) ikke opplevde behov for flere å snakke med. De få somønsket å ha flere å snakke med, ville snakket med familie og fagfolk om personlige og fagligeting. Noen sa også at de ønsket at de kunne fortelle hele hendelsesforløpet og det som skjeddei ettertid til noen, egne følelser som det er vanskelig å snakke med venner om, diskutere hvasom var lurt å gjøre i forhold til eiendom, "hva med framtiden og eventuelt nye flommer?" ogom beredskap på kommunalt nivå.Også intervjuene viste at enkelte ikke snakket så mye om det som skjedde. Ja, noen snakketikke om det i det hele tatt. For de fleste var det vel mer aktuelt å snakke en del om det mensflommen pågikk og under arbeidet etterpå, men ikke så mye etter dette. Foreldre og barnsnakket naturligvis i varierende grad om det som skjedde. Noen barn spurte og grov, mensandre var tilsynelatende mindre opptatt av det. Behovet for dette er jo forskjellig. Noen synesat det var sosialt, at det ble et felles og sentralt samtaletema. Det var også variabelt hvor myeforeldre snakket med barna sine om det som skjedde. For noen betød det å snakke om det som