Rolf Gjestad, Atle Dyregrov og Magne Raundalen - Senter for ...

Barnefamilier rammet av flom- Senter for Krisepsykologi Side 40skjedde at man lettere tenkte på vonde ting. Derfor unngikk nok noen å bruke for mye tid pådisse samtaletemaene."Vi prates nok om det. Hadde vi pratet mer, kunne vi jo begynt å tenkt på ting."Andre igjen bearbeidet nettopp ved å snakke masse om de dramatiske begivenhetene. Noen saat de fikk enorm taletrang, under, etter og fortsatt et halvt år etter flommen. Andre snakketmye i starten, men pratet ikke lenger om det på det tidspunkt intervjuet ble gjort. En voksen saat motivasjon for å være med i undersøkelsen, var at det var for å bearbeide hendelsenevidere. Hun hadde erfaring med dette fra før.Nå er det vel slik at de som var "flinke" til å ta opp ting og snakke om aktuelle tema fra før,også i større grad gjorde dette under og etter flommen. Noen tok ikke sjansen på å gå andrenær i disse problemene. Tema for samtalene forandret seg nok mye underveis og lengre ettervar folk mer opptatt av bedre flomvern for å sikre seg mot gjentakelse av katastrofen. Ellersopplevde vi at noen i intervjuet sa at de syntes det var rart å snakke om dette nå et halvt åretter. Det var mer nøkternt. Tidligere hadde vært mye mer følelser knyttet til temaet. En grunntil dette var at de da tenkte at det kunne gått så mye verre."Ungene taklet det bra. Snakket mye om det. Vi har provosert fram snakking og grining. Snakketom hvilke tap barna og vi har hatt....Om eventuelt skolebytte pga. flytting. Hvor vi skal bohen....Han opplevde det sterkt når han kom inn i huset og kjente lukta. Kroppsspråket hans taltetydelig. Han prater ikke så mye om det, mer om at vi har lite plass og slike ting.....Han virkerganske tilpasningsdyktig. Jeg synes at det har gått bra. Han har ikke fått psykiske problemer avdette."Barn snakket ikke så mye om flommen. Noen pratet litt om det på skolen og syntes det varbra. Andre syntes ikke det var så kjekt å snakke om det. Enkelte pratet ikke om det i det heletatt."Jeg husker at jeg stod uti vannet, og at det rykket i beina. Da tenkte jeg at jeg kunne bli draddmed av vannet - det har jeg ikke sagt til noen før."Noen barn syntes at det ble snakket for mye om det som skjedde. Et barn var lei alt snakket.Alle spurte jo hvordan det gikk. Dette barnet snakket med andre som hadde opplevd detsamme. De forstod hverandre. Snakket mye om det når det stod på, men ønsket å gjøre segferdig med det etterpå. Et førskolebarn fortalte:"Jeg syntes det var veldig rart at bilene skulle kjøre midt i barnehagen fordi de ikke kunne kjørepå veien. Vi snakker ikke så mye om flommen i barnehagen nå, for vi skal glømme det og ikkebli triste."Noen pratet mye om flommen hjemme når det pågikk og ikke så mye på skolen. Andresnakket en del om det på skolen, i friminuttene og ikke så mye i timene. Andre barn sa at deikke husket noe særlig fra flommen.En måte å snakke sammen om det som skjer, er ved hjelp av humor. Flere benyttet nokhumor, spesielt galgenhumor, for å skape litt avstand.Å UNNGÅ Å TENKE PÅ DET SOM SKJEDDEUnngåelse har vi vært mye inne på under reaksjoner. Men unngåelse kan bedre bli sett på sommestringsmåte i vanskelig situasjon. Noen hadde lyst til å flykte fra stedet de bor på. Andreønsket å fjerne de vonde tankene som flomopplevelsene hadde skapt, ved å distansere seg fra