Fiskevelferdsmessig vurdering av produksjon av 0-års smolt

General Adaptation Syndrome, GAS, betegner felles fysiologiske responser hos
virveldyr på svært forskjellige stressorer f.eks. håndtering, frykt, fysisk utmattelse,
bedøvelse, hurtige endringer i miljø (temperatur, oksygen, saltholdighet mm) og
forurensning. Stressresponsen er sammensatt av den generelle respons felles for
alle stressorer (GAS) og spesielle reaksjoner overfor en bestemt stressor. GAS
under et subletalt stress kan (tidsmessig) deles opp i tre faser:
1. Alarm ('bevisstgjøring', initiell respons, stresshormoner)
2. Motstand (fysiologiske omstillinger)
3. a) Gjenopprettelse av normal tilstand (fravær av stress)
b) Kompensasjon eller utmattelse (avhengig av stressets styrke og varighet)
De primære stressresponser i fisk inntreffer i løpet av sekunder eller minutter og har
som hensikt å alarmere individet i forhold til et ugunstig miljø. Reaksjonene i fisken er
knyttet til nervøse og neuro-endokrine endringer som inntreffer i løpet av sekunder
og til aktivering av hypothalamus-pituitary (hypofyse)-interrenal (HPI) aksen
(minutter). Den nervøse responsen resulterer i frigivelse av catecholaminer
(adrenalin) fra kromafine celler i hodenyren, mens aktiveringen av HPI aksen
karakteriseres av frigjøring av adrenocortikotropt hormon (ACTH) fra
adenohypofysen som i sin tur stimulerer produksjon og frigjøring av corticosteroider,
hos fisk hovedsakelig cortisol, fra interrenalvev.
Sekundære responser inntreffer etter timer – dager fysiologiske konsekvenser av de
primære responser (den endokrine stressakse, adrenalin, cortisol). Formålet med de
sekundære responsene er knyttet i hovedsak til energimobilisering, fiskens
muligheter til å motstå forandringer og unngå fare. Generelt kan en si at stress dreier
metabolismen fra anabolisme (oppbygging) til katabolisme (nedbrytning/frigi energi).
Viktige fysiologiske forandringer er knyttet til endringer i blodkjemi, bl.a. økning i
plasma glukose og laktat som energisubstrat for fysiologisk omstilling og aktivitet
(fight or flight, se nedenfor). Tilsvarende skjer det endringer i vev som lagrer energi,
bl.a. en reduksjon i lever glykogen, muskelprotein og etterhvert fettvev.
De metabolske endringer er i en naturtilstand adaptive i det de tillater mer energi å bli
brukt til prosesser som øker sjansene for å overleve ('fight or flight').
Energimobiliseringen er skissert ovenfor. I tillegg inntreffer andre endringer med
formål å øke oksygenopptaket og dermed bidra til frigjøringen av energi. I gjellene vil
det bl.a. skje en rekruttering av flere sekundærlameller for å øke oksygenopptaket.
Slike tilpasninger har imidlertid konsekvenser for andre sider ved fiskens fysiologi
(det respiratorisk-osmotiske kompromiss). Rekrutteringen av sekundærlameller fører
til økt 'lekkasje' av ioner over gjellene og det vil kunne oppstå en osmotisk ubalanse
der fisk i ferskvann får et vannoverskudd og taper salter mens fisk i sjøen taper vann
(tørker ut) og opparbeider et overskutt av ioner/salt.
De sekundære responsene får til slutt sitt utløp i tertiære responser som kan strekke
seg over timer og dager. Som skissert over er de tertiære responsene adaptive idet
de tillater for eksempel en endring i atferd ('fight or flight') som øker sjansene for å
overleve. Stressresponsen mobiliserer energireserver som normalt ikke er
tilgjengelige til flukt. Imidlertid kan en vedvarende (kronisk) stressrespons på et
31