Fiskevelferdsmessig vurdering av produksjon av 0-års smolt

endringer i daglengde. Endringene i lysperioden er de samme fra år til år, i
motsetning til temperatur, og lakseungene 'styrer' derfor sin årstidsoppfattelse etter
lyset. Fra en kort dag om vinteren øker daglengden gradvis framover våren. Det er
denne økningen i lysperiode som synkroniserer de endogene rytmene, slik at
utviklingen av alle de egenskapene som til sammen utgjør smoltifiseringen hos laks
skjer til rett tid. Også veksten til fisken påvirkes i betydelig grad av lysperioden.
Veksten til laks er ofte høy tidlig om våren og sommeren, når lysperioden er lang og
økende, mens temperaturen fortsatt er forholdsvis lav, for siden å falle av seinere på
sommeren og høsten på fallende daglengde til tross for fortsatt høy temperatur.
Som skissert ovenfor er smoltifiseringen en synkronisering, koordinering og fullføring
av en rekke utviklingsmessige prosesser, regulert av miljøet gjennom viktige
endokrine akser og som griper inn i livsviktige funksjoner i helt sentrale
organsystemer. Til tross for stor plastisitet i utviklingshastighet går det grenser for
hvor langt et slikt biologisk system (organismen) kan presses før det får negative
konsekvenser. Konsekvenser knyttet til deformiteter og andre produksjonsrelaterte
utviklingsfeil er behandlet i kapittel 12. I forhold til fullføringen av
smoltifiseringsprosessen vil forsøk på akselerering av utviklingshastigheten ut over
fiskens kapasitet, selv ved optimale vekstbetingelser, føre til mangelfull smoltifisering,
dårlig synkronisering av utviklingen (mellom og innen individer). Eksempler på
regimer som forsøker å presse systemet for langt er forsøk på å korte inn
lysperiodebehandlingen eller bruke 24 timers lys gjennom hele produksjonen. Studier
fra bl.a. Canada, Skottland og Norge (Berge et al., 1995) viser at slike forsøk
resulterer i mangelfull smoltifisering på viktige områder (morfologi, stoffskifte,
sjøvannstoleranse), og forsøk på å sette slik fisk i sjøen er forbundet med svært høy
risiko for dårlig vekst, sjukdom, dødelighet og gjennomgående store
velferdsproblemer. Disse er drøftet videre nedenfor.
11.4 Stress, smerte og andre velferdsmessige forhold forbundet med problemer med
væskebalansen?
Som beskrevet tidligere representerer smoltifiseringen en preadaptering til sjøvann,
slik at fullstendig smoltifisert laks takler overgangen direkte fra ferskvann til sjøvann
uten vesentlig fysiologisk stress. Forsøk har vist at smolt foretrekker saltvann fremfor
ferskvann og aktivt søker mot det marine miljøet. For lakseunger som ikke har
gjennomgått en fullstendig smoltifisering vil overføring til sjøvann innebære alvorlige
fysiologiske forstyrrelser (osmotisk stress). Fisk i en slik situasjon vil respondere med
en kraftig stressrespons. Osmotisk stress kjennetegnes ved en innledende økning i
ioneinnholdet i blod og vev. Fiskens respons på dette vil være å drikke saltvann for å
erstatte det osmotiske vanntapet, for så å skille ut ioneoverskuddet over gjeller og
nyrevev. Dersom drikkeresponsen og/eller kapasiteten til ioneutskilling ikke er
tilstrekkelig utviklet vil vanntapet fortsette og ioneinnholdet i fisken stige ukontrollert.
Etter hvert som vevet dehydreres vil det kunne oppstå nekroser i bl.a. hud og øyne
(osmotisk katarakt) og fisken vil kunne dø etter få dager i saltvann, alt avhengig av
graden av smoltifisering og evnen til ioneregulering, samt forholdene i sjøen
(saltholdighet, temperatur). Moderat til alvorlig osmotisk stress vil kunne forårsake
forbigående unormal atferd og nedsatt muskel- og sanse/nervefunksjon, de vil ikke
være i stand til å mestre det miljøet de er satt i og vil oppleve kraftig redusert velferd
og redusert mulighet til normal livsutfoldelse.
Selv uten den preadaptering som smoltifiseringen innebærer vil lakseunger over en
47