Norges 100 største sjømatselskaper. Austevoll Seafood nr. 3.

Bank i bordet
DA JEG VAR LITEN, fikk besteforeldrene
mine besøk av selveste
banksjefen i det som da het Askvoll
Sparebank. Navnet eksisterer ikke
lenger; på 1980-og 90-tallet ble
alle de lokale sparebankene i fylket
samlet i Sparebanken Sogn og
Fjordane. Men den gangen — tidlig
på 1960-tall — var Askvoll Sparebank
selve det økonomiske tempelet
i kommunen. Banksjefen nøt
en respekt og aktelse som kunne
måle seg med den som ellers bare
ble presten, doktoren, klokkeren og
læreren til del.
Å få besøk av banksjefen var
ikke småtterier. Han og farfar
kjente hverandre godt, og farmor
disket opp med det beste huset
hadde å by på. Hun kysset ikke
jorden han gikk på, men hadde han
bedt henne om å gjøre det, tror
jeg at hun seriøst hadde over veiet
forespørselen. Riktignok ville onde
tunger ha det til at han bare kunne
tre ting: Å telle opp sparebøssene
som ungene kom med, å bli
sur og sint hvis noen kom og ville
ta ut penger samt å si nei til alle
forespørsler om lån. Med mindre
lånesøkeren kunne stille med 70
prosent egenkapital og 10 velbeslåtte
kausjonister. Da var det visst
en liten mulighet.
Vårt rederi var kunder i den
lokale banken frem til 1982. Da
etablerte det som da het Kreditkassen
Fiskernes Bank seg i Måløy,
med Arne Nore som banksjef. Han
og far var venner og bekjente fra
Nores tid som fiskerisjef, og det falt
seg helt naturlig å ta det økonomiske
pikkpakket med seg til Måløy.
Det hele ble så mye enk lere, i og
med at det stort sett var i Måløy
vi holdt hus mellom turene. Nore
bygget på kort tid opp en meget
dyktig stab i Måløy-avdelingen,
og kundene strømmet på. Mye
har vært sagt og skrevet om hans
senere karriere, ikke minst i Pan
Øystein Sandøy
Nordea-flagget vaiet i sin tid friskt over nesten hele autoline flåten på nordvestlandet.
Nå lurer Øystein Sandøy på om fiskeri-entusiasmen i banken er like
stor som den en gang var. Kanskje kan vi få et svar i neste nummer fra bankens
fiskeriledelse?
Fish. Men bankfaget kunne han, og
vi har bare godt å si om jobben han
gjorde på den tiden. Senere, under
den såkalte torskekrisen sent på
1980- og tidlig 90-tallet, fikk vi
god hjelp og støtte av daværende
banks jef, den dyktige og sympatiske
Kirstel Grotle. Som datter av
Oddmar Grotle, skipper og reder på
M/S «Grotle» av Bremanger, hadde
hun linefiske nærmest i fingrene,
og visste presis hva et linebåtrederi
hadde behov for i nedgangstider.
I DAG ER BILDET FORANDRET.
Måløy-avdelingen håndterer stort
sett bare personkunder, og det
meste av den øvrige virksomheten
er lagt til Ålesund. Avdelingen har
ikke lenger egen banksjef. Dermed
har vi mistet det gode, personlige
kontaktnettet vi hadde i lokalmiljøet.
Riktignok fikk vi kranglet oss
til å få bruke «vår mann» som
kontaktperson inn mot beslutningstakerne
i Åle sund, men det blir ikke
helt det samme.
Samtidig ser vi at sentrale
personer innen fiskerisegmentet i
Nordea forsvinner, og dermed brer
det seg en usikkerhet om hvordan
banken vil agere i fremtiden.
Nye folk kommer inn som vi ikke
engang vet navnet på, og langt
mindre om de har det nødvendige
kjennskapet til fiskerinæringens
mangslungne irrganger. Beslutningsprosessene
blir mer og mer
sentralisert, og bankene underlegges
stadig strengere retningslinjer
når det gjelder egenkapi tal.
Dette er ikke spesielt for Nordea,
men det bidrar til ytter ligere usikkerhet.
På et tidspunkt hadde Nordea
Måløy de aller fleste linebåtrederiene
i fylket som kunder. Det var
den naturligste ting i verden. Alle
kjente alle, og de ansatte hadde
millimeterkunnskap om båtene og
personene som var ombord i dem.
Banken stilte opp på alle sammenkomster,
og sponset gjerne
"Norsk Fiskerinæring" nr. 4 - 2013
23