Miljøstatistikk 1978: Naturressurser og forurensninger - SSB

152
5. PLANTELIV
De fleste planter produserer organisk materiale ved hjelp av karbondioksyd, vann, mineralnæring
og solenergi. Plantene er primærprodusenter fordi de gir livsgrunnlag for andre
levende organismer som dyr og mennesker.
Som levende organismer er plantene i stand til å formere seg. Forutsatt at det ikke skjer
fundamentale endringer i vekstvilkårene vil det stadig skje ny produksjon. Plantelivet regnes
derfor som en betinget fornybar ressurs.
På grunn av istiden er det norske planteliv ungt og relativt artsfattig. Spredning ay
planter og utvikling av Rye arter er vanligvis svært langsomme prosesser. Selv de om lag 10 000
år som er gått siden siste istid er i denne sammenheng kort tid,og den naturlige vegetasjon er
derfor i stadig utvikling. I Norge finnes det om lag 1 500 forskjellige høyere plantearter.
Noen arter har en vid utbredelse både i Norge og i andre land, mens andre arter finnes bare i
helt bestemte områder.
De faktorer som har størst betydning for planteartenes utbredelse er, i tillegg til de
historiske: klima, jordsmonn og menneskets aktivitet. Norge er et land med store klimatiske
variasjoner (se kapittel 2). Derfor finnes det innenfor landets grenser plantearter som stiller
svært forskjellige krav til klimaet. Flere kuldeskjære eller varmekjære arter når sin nordligste
utbredelse i Norge. I høyfjellet vokser det planter som klarer seg med svært kort vekstsesong.
Jordsmonn dannet av kalkrike, kambrosilur bergarter som forvitrer lett, gir gunstige
vekstvilkår for mange planter og artrikdommen er her ofte storre enn på jordsmonn dannet av
harde og ofte sure, krystalinske bergarter. Jordsmonn og betingelser for jordsmonnsdannelser er
omtalt i kapitlene 4 og 8.
Mennesket har på mange måter innvirkning på plantelivet. Særlig sjeldne arter kan bi
utryddet av samlere, men vanligere er det at plantearters eksistens blir truet ved at vekststedene
ødelegges. Oppdyrking av areal har gjennom tidene endret vegetasjonen over store de er
av kloden.
Det fåtall planter som fra menneskets side er gjenstand for bevisst dyrking kalles jordbruksvekster
eller kulturvekster. De andre plantene utgjør den naturlige vegetasjon, men menneskets
innflytelse har fort til at sammensetningen av den naturlige vegetasjon i realiteten er
sterkt kulturpåvirket. Det moderne skogbruk medfører bl.a. menneskelige inngrep som tynning,
gjødsling og planting. Tabell 5.10 viser at svært mye av skogforyngelsen i dag skjer ved planting.
Selv om mennesket i stor grad kan endre vegetasjonens naturlige utvikling for a oppnå
sine egne formal, er den naturlige vegetasjon gjenstand for en dynamisk prosess. Der kulturpåvirkningen
opphører, vil vegetasjonen gjennom planteartenes tilpasning til de naturgitte forholdene
og konkurranse med hverandre endre seg henimot den opprinnelige. Men enkelte arter kan
ha blitt utryddet i området eller nye arter plantet av mennesker kan vise seg livskraftige oçl,
således fortsette å vokse og formere seg naturlig i området. Ofte kan det være vanskelig å evgjøre
om en spesiell forekomst skyldes kulturbetinget spredning eller om den er et resultat av
naturlig spredning. Bøkeskogen i Lindås er et slikt eksempel. De første trærne ble antakelig
plantet for ca. 1 000 år siden, men må i dag regnes til den naturlige vegetasjon på stedet.
Statistiske oppgaver over plantelivet finnes bare for de arter som har stor økonomisk
betydning, dvs. jordbruks- og skogbruksvekster. Utover en kort omtale av hovedvegetasjonbeltene
på land og utbredelsen av de mest alminnelige treslag er de øvrige naturplantene ikke nærmerE
omtalt -ï dette kapitlet. En del av naturplantene kommer inn under betegnelsen nyttevekster,
dvs. naturplanter som utnyttes økonomisk. Plukking av bær og sopp har sammen med sanking av lav
til pynt størst betydning. Mengden av det som samles inn av andre nyttevekster som ratter,
fargeplanter og medisinplanter, er meget liten. Statistiske oppgaver over høstingsmengde eller
økonomisk verdi av slike nyttevekster i Norge finnes ikke.
Jordbruksvekster
Alle opplysningene om bruk av jordbruksarealet og avling pr. dekar er hentet fra de
årlige utvalgstellingene og de fullstendige jordbrukstellingene i 1939, 1949, 1959 og 1969.
Grunnlaget for utvalgstellingene er omtalt i kapittel 4.